25. juni: Farvel

Egentlig skulle jeg starte turen i går. Men da var jeg ikke ferdig med å pakke, pluss at jeg burde rydde litt og vaske før jeg drar.
Derfor utsatte jeg turen til i dag.
Det passet ganske fint, for Avisa Nordland ringte meg i går, og ville ha et intervju med meg før jeg drar. Hadde jeg reist i går, så kunne jeg ikke ha tatt intervjuet.

Dagen begynte på Min Plass, der jeg møtte journalisten. Vi hadde en kort og grei prat, og jeg følte jeg fikk sagt det jeg ville. Så får jeg bare håpe at journalisten tolker meg riktig :)
Jeg tok farvel med eks-kollegaene mine (jeg jobbet på Min Plass), og gikk ut sammen med journalisten for å ta bilder. Veldig sjelden jeg blir fornøyd med bildene av meg, så jeg håper jeg ikke ser ut som en tulling i avisa.

Etter å ha sagt adjø til journalisten, var jeg plutselit i gang med turen. Før jeg forlot byen helt, stakk jeg en liten tur innom min Mor, for å få tatt farvel til henne også.

Strekningen ut av Bodø er antagelig den letteste biten. Det er sykkelvei nesten hele veien til Tverlandet (18km fra Bodø). Dessuten er dette på hjemmebane, så det er kjent stoff.
Været er pent, og jeg har til og med en svak medvind. Kan omtrent ikke bli bedre.

Først nå merker jeg også hvor tung sekken egentlig er. Jeg ville la minst mulig mat ligge igjen hjemme, så jeg pakket ned det som er verd å ta med.
Resten kokte jeg sammen til en skikkelig blandingsmiddag.
Nå angrer jeg at jeg tok med meg så mye mat. Den opprinnelige tanken var å ta med minst mulig mat, og heller handle underveis. Nå trenger jeg sikker ikke å handle på en stund.
På en annen side vil sekken bli bare lettere. Og jeg vet at det ikke kommer til å bli verre enn dette.

Jeg hadde knapt gått den første mila, før jeg støtet borti veiarbeid! Heldigvis var det mest synes som skremte, for jeg måtte gå bare et lite stykke.
Mellom Bodø og Tverlandet er det en strekning uten sykkelvei.
Da fikk jeg litt problemer med bilene. Det var ganske mye bytrafikk, og jeg måtte holde øynene på veien hele tiden. Jeg håper det vil roe seg ned litt når jeg får kommet meg helt ut av byområdet.

Ut av Tverlandet, blir også helt ut av Bodø. Det var adskillig mindre trafikk, men jeg ble møtt av en lang motbakke.
Nå minner jeg meg selv om å ta det med ro, og holde humøret oppe. Jeg må ikke forhaste meg, eller irritere over motbakkene. Ellers stopper kroppen.
Jeg må også følge den generelle regelen om å drikke før jeg blir tørst, spise før jeg blir sulten, og hvile før jeg blir sliten. Hvis ikke vil i hvert fall kroppen stoppe.

På en rasteplass, kom jeg i prat med en familie som har stoppet for å lufte hunden sin. De syntes visst det sprekt av meg å ville skøyte så langt, men jeg svarte med at dette er mer en langsom tur.
Like ved, på samme rasteplass, stod en bobil parket, og en dame satt på en benk utenfor. Jeg hilste og satte meg ned på samme benken.
Hun svarte ikke, og hadde "hva-gjør-du-på-MIN-benk" utrykket.
Men benken hører til rasteplassen, og da er den alle sin. Det virket som de folkene i bobilen mest vil ha meg bort. Jeg følte meg ubehagelig, og gjorde pausen kort.

Tilbake på veien igjen, gikk jeg et stykke, før en bil plutselig fløytet på meg. Jeg var jo ikke så langt ute i veien, og til min overraskelse stoppen bilen lenger fram. Først trodde jeg de stoppet for å spørre om jeg ville sitte på. Men det viste seg å være noen jeg kjente. Det er ei som bor på Fauske, og jeg lovte henne å si ifra når jeg ruller forbi, slik at hun kan få vinke farvel til meg. Men på den tiden jeg kommer til Fauske, så er hun opptatt. Så det var flaks at hun kjørte forbi, slik at hun fikk vinket til meg likevel.

Før en lengre motbakke, stoppet jeg for å samle sammen litt energi. Da oppdaget jeg at jeg nesten er tomt for vann. Jeg lot sakene mine ligge, og gikk et stykke framover for å se etter rennende vann. Det så ganske dårlig ut, så jeg gikk et stykke tilbake istedet. Der var det heller ikke så mye.
Nå begynner jeg å bli litt engstelig. Jeg er sliten og tørst, og har en lengre motbakke foran meg. Dette kommer til å bli slitsomt.

Plutselig syntes jeg hørte noen snakke. Eller det var mer roping, og det låter ut som barn. Men det er rart, for jeg kan ikke se noen i nærheten. Så fikk jeg øye på ei hytte, og tenkte at stemmene måtte komme derifra. Antagelig har de litt vann også, og det skader ikke å spørre.
Det var et eldre ektepar som var på hytta sammen med sine barnebarn. De var ganske hyggelige, og vann skulle jeg selvfølgelig få! Turen min syntes de var ganske morsom, og barna syntes det var moro med litt besøk.
Desverre kunne jeg ikke prate så lenge med dem, for sakene mine stod fortsatt oppe ved veien. Blir de stjålet, så sliter jeg!

Nå har jeg vann, er godt uthvilt, og klar til å fortsette. Men bakken var enda tøffere enn jeg regnet med, og det endte opp med at jeg måtte ta av skøytene og gå oppover. Nedover derimot, brukte jeg skøytene, og da rullet det så det suser.
Jeg hadde inntrykk av at sekken føltes tyngere til fots enn med skøyter. Aner ikke helt hvorfor. Antegelig fordi jeg er mest vant med å skøyte, og tross alt gikk jeg jo oppover.

Da jeg var vel nede, merket jeg sulten i magen. Jeg skulle jo spise før jeg ble sulten, men nå som jeg er sulten, så var det tid for mat.
Jeg fikk den ideen at siden maten gjør sekken unødig tung, er det best å spise mest mulig. Så jeg dyttet i meg mat, og smurte brødskivene ekstra mye.
Imens jeg spiste, skøytet to smågutter forbi. De skulle bare ha visst hvor jeg skøytet fra...

Omsider kom jeg til Fauske, men da var jeg også veldig sliten. I dag ville jeg skøyte til Storjord (120km fra Bodø), men nå vurderer jeg om jeg heller burde stoppe på Rognan (90km).
Jeg kom fram til at jeg overnattet på Fauske istedet.
Siden dette er en by, var det ikke spesielt lett å finne en plass å sette opp teltet...
Jeg skøytet like godt litt sørover, ut av Fauske, for å finne et passende sted. Det så ganske dårlig ut, helt til jeg kom til en camping-plass.
Da hadde jeg gått opp ganske mange bakker, og er temmelig sliten. Men altså, skal jeg betale bare for å sette opp et telt?
Nei, jeg får gå enda litt til.
Jeg hadde knapt gått 10 meter før jeg så at jeg har enda en motbakke foran meg. Veien tilbake var fortsatt kort, så jeg snudde og svingte innom camping-plassen. De skulle ha 60,- for å la meg sette opp teltet.
Det er også inkludert bruk at toalett, kjøkken og jeg kunne få låne litt strøm. Jeg trengte ingen av delene. Batteriene mine er fulle, kjøkken har jeg, og toalett finner jeg overalt.
Da var det i prinsippet 60,- rett ut av lomma. Jeg bet tennene sammen og fortsatte langs veien.

Endelig fant jeg et sted der jeg kunne slå opp teltet. Det er i en liten granskog, men dessverre også i en bakke. Men det virker som det er noen små plattinger i bakken, kanskje akkurat nok til å sette opp teltet.
Jeg var ganske sliten og lei, så jeg skiftet over til "walk mode" og sjekket skogen nærmere.
Ikke det beste stedet å sette opp telt, men det er gratis, og jeg slipper å få så mye sol på teltet i morgen.
Så jeg satte opp teltet, slengte inn sekken, og gikk ned til et hus like ved og ba om vann.
Denne gangen må jeg spare litt. Jeg har bare en flaske, og den skal rekke både til matlaging og tannpuss. Blir ganske dumt hvis jeg må tilbake for å be om mer vann.

Imens maten kokte, benyttet jeg vente-tiden til å tøye ut. Jeg må være veldig nøye med å tøye skikkelig, ellers vil jeg få problemer i morgen. Må tøye alle tenkelige musksler. Bedre en muskel for mye enn en for lite. Heldigvis har jeg trent karate, og der var vi veldig nøye med å tøye. Så jeg er glad over at de kunnskapene nok en gang kommer til nytte.

Nå er jeg klar til å sette meg ned, se gjennom bildene jeg tok i dag, og skrive i dagboka.
Og fytti rakkern så lang rapport det ble i dag!
Tror jeg må prøve å begrense lengden på det jeg skriver i de kommende dager. Må jo spare på batteriet til PCen også...

God natt!

Klem,

Willy