26. juni: En våt start

Regn! Jeg våknet av regnet i dag. Det var ikke mange dråper som falt på teltet, men nok til å ødelegge morgenen min.
Siden det ikke regnet så mye, vil det sikkert tørkes opp raskt. Men håpet døde da den neste bilen kjørte forbi. Da kunne jeg høre hvor våt veien egentlig er.
Det fikk meg til å tenke på at jeg slo opp teltet i en skog, og derfor faller det mindre regn ned på meg.

Jeg er i det minste i veldig god form, og uttøyingen i går var visst grundig nok, heldigvis. Men hva hjelper det når jeg ikke kan skøyte?

Nå må jeg finne ut hva jeg skal gjøre i dag. Planen om å komme meg til Storjord, foten av Saltfjellet, rant bort med regnet.
Hvilke muligheter har jeg igjen? Bli i teltet og vente? Enn om det vil regne hele dagen? Og hva skal jeg gjøre i teltet da?

Jeg bestemte meg for å pakke sammen og gå. I følge kartet er jeg ikke langt unna en lang tunnel. Planen er å gå til tunnelet og haike gjennom den. Da jeg tok på meg regntøyet, oppdaget jeg at hetta glemte jeg igjen hjemme.
Tabbe!

Bare hundre meter lenger fram på veien, så jeg den perfekte telt-plassen. Og jeg som slo opp teltet på den sykeste plassen. Hadde jeg gått litt lenger i går, ville jeg nok heller overnatte her. Men men, sånn kan det gå.

Det var ikke mange hundre meter jeg gikk, før himmelen åpnet seg og regnet fosset ned på meg. Jeg måtte stoppe på en rasteplass for å legge plast over skøytene mine.
Imens jeg stod der, stoppet en buss på samme rasteplass, og han tilbød meg skyss.
Jeg hadde kort betenkningstid, og fristelsen var stor. Like framme er det tunnel, og jeg må få haik derifra likevel, så jeg takket ja og steg ombord.

En vanlig rutebuss var det ikke. Bussen var så godt som tom, og den tilhørte Evangeliesenteret utenfor Fauske. De driver med å hjelpe rusmisbrukere å komme seg ut av (unskyld språket) helvetet. Han som kjørte bussen gikk selv på heroin i mange år. Heldigvis oppsøkte han Evangeliesenteret, og klarte omsider å avvenne rusen.
Nå hjelper han andre med å klare det samme.
De fleste på Evangeliesenteret er i samme situasjon som han. Var rusmisbrukere selv, men hjelper andre nå.
Jeg har mye mer tro, og respekt, for den måten de hjelper andre på, enn de som sitter i hvite frakker på en instutisjon, og har solid utdannelse. Her mener jeg erfaring er mye mer viktig.
Har en vært rusmisbruker, vet en hva det er snakk om.

Jeg satte på han helt fram til Rognan (3 mil sør for Fauske). Riktignok er det litt juks, men strekninen er full av tunneler og uoversiktlige bakker. Istedenfor å stå og haike ved hver tunnel, synes jeg det er like godt å bare sitte gjennom hele strekningen. Juks ja, men jeg har gode unskyldninger :)

Før jeg forlot bussen helt, ga jeg sjåføren melet, risen og en boks Nugatti(tm). Jeg har lenge lyst å kvitte meg med dem, men føler meg uvel av å kaste mat. Heller slite med dem i sekken, enn å sløse bort sunn, spiselig mat.
Han fikk litt gratis mat, og jeg fikk en lettere sekk.
Begge ble fornøyde.

Siden jeg nå er i en by, og det er regn, benytter jeg anledningen til å oppdatere web-siden. Egentlig skulle jeg gjøre det via mobiltelefonen, men pga manglende utstyr, ga jeg opp.
I steden for prøver jeg ut "dør til dør" metoden. Jeg ringer på døra, presenterer meg, forteller hva jeg gjør, og ber om å låne Internet-forbindelsen et lite øyeblikk.

Den første jeg ringte på hos, gikk det heller dårlig med. På andre forsøk, fikk jeg derimot napp.
Jeg møtte en ganske trivelig familie, og fikk lastet opp filene til hjemme- området.
Dattera i huset leste i avisa og utbrøt "Hei, du er jo i avisa!"
Og sannelig kom intervjuet med Avisa Nordland i går på trykk allerede. Hadde ikke trodd jeg skulle få lest det før jeg kom hjem fra turen, men så feil kunne jeg ta.
Stort sett var jeg fornøyd med reportasjen. Bildene var OK, og journalisten presenterte meg på en fin måte. Ikke helt slik som jeg hadde ønsket, med likevel bedre enn regnet med.

Mor i huset samler på penner og hun har en imponerende samling. Hele trappegangen opp til andre etasje var dekorert med penner. I følge henne har hun over 7000 penner, og ingen av dem er like! Dvs, de kan være like i form og farge, men reklametrykket er ikke fra samme firma.
Og ja, hun har faktisk system over pennene sine!
Jeg er imponert.

Jeg kunne ikke sitte inne hele dagen, så jeg takket familien og gikk videre. Helt ute av Rognan, var det en stor og flott rasteplass.
Det var toalett der, og noe av det første jeg sjekket, var om... jepp, det var faktisk stikkontakt i toalettet!
Da måtte jeg bare lade opp batteriet til PCen.
Imens pratet jeg litt med turistene som stoppet, og lagde også meg noe å spise.

Det regnet fortsatt ganske mye, men jeg følte jeg fikk utnyttet stoppetiden bra. Jeg har tilgang til vann, og kunne vaske opp fra i går. Nå har jeg heller ikke så mye igjen av den medbrakte maten. Ble veldig glad over å endelig spise opp siste rest.

Pausen ble også brukt til å reorganisere i sekken. Jeg var ikke helt fornøyd med den måten jeg hadde pakket på. Håper det vil fungere litt bedre nå. I alle fall har sekken blitt litt lettere etter å ha kvittet med med maten. Jeg fant også ut at sekken faktisk er tynegre når jeg går enn når jeg skøyter. Forklaringen er logisk nok at siden skøytene veier så mye mer enn sandalene, så vil sekken selvsagt bli tyngere når jeg skifter.
Nå skjønner jeg at selv litt vektforskjell i sekken vil merkes godt.

Jeg tenkte på å slå opp teltet her, men fikk øye på sola som gjemmer seg bak skyene. Kanskje det klarer seg opp likevel?
Etterhvert kunne jeg se blå himmel gjennom et lite hull i skyen.
Det regner ikke så mye lenger. Men jeg må likevel vente til vannet på veien har tørket.
Jeg pakket sammen sekken, og imens har det kommet grå, tørre flekker på brosteinene på rasteplassen.
Nå er det på tide å gå.

Måtte ikke gå så langt, før veien nærmest blir bare tørrere for hver steg jeg tar. Ser jeg fram 10-20 meter, virker det adskillig tørrere enn der jeg står nå.
Jeg sjanser på å skøyte et stykke.

For første gang i dag kunne jeg endelig skøyte. Var godt å få dem på beina igjen, og det føltes som om jeg fløy, i motsetning til å gå.
Og du verden for en fin og flat vei!
Før jeg visste ordet av det, var hele veien så godt som tørr.
Åja, jeg skal til Storjord i kveld!

Veien ble etter hvert så tørr, at jeg lurte litt på om det hadde regnet der i det hele tatt. Plutselig kom jeg over et vått område igjen. Overgangen var såpass brått at det nesten så ut som nylagt asfalt. Jeg trodde først det var bare et lite stykke det er vått, men det så mer ut som det blir bare vått framover.

Jeg svingte av på neste parkerings-lomme og sjekket skøytene. Da var det allerede for seint. En av hjulene lagde ulyder, og jeg må antagelig skifte noen kulelagre. Jeg har bare med meg 3 i reserve, så dette kan bli trangt. Forhåpenligvis blir det bedre når jeg får la det tørke litt til i morgen. Ellers får jeg prøve å smøre dem med noe.

Nok en gang måtte jeg bestemme meg for hva jeg vil gjøre videre. Veien er våt, og det nytter ikke å bare sitte og se på det tørke. Det er en fin plass like ved å slå opp teltet, og jeg vurderer sterkt å ta kveld.
Det jeg kan gjøre, er å gå et stykke og se om det er tørrere lenger framme. Men det gidder jeg ikke gjøre med mindre jeg vet det blir bedre.

Eneste måte å vite hvordan veien ser ut lenger fram, er å stoppe og spørre motgående biler.
Uheldigvis er parkeringsplassen på høyre side, og det er ingen steder å parkere på andre siden.
Jeg bestemmer meg for å gå fram et stykke til der jeg kan få stoppet bilister som kjører nordover.

Til min store overraskelse, begynte det faktisk å se lysere ut. Etterhvert kunne jeg se lyse striper på veien, og det ble såpass tørt at jeg kunne ta på meg skøytene igjen.
Jeg antar det var vått i omkring 1-2km. Det er vel det som kalles "lokale regnbyger"...

Så da var jeg i farta igjen. Også denne gangen blir det bare tørrere og tørrere jo lenger fram jeg kommer. Jeg ser også at himmelen lysner opp, og det er faktisk noen små, blå flekker mellom skyene.
NÅ skal jeg til Storjord!

For det meste var det flott og flatt, men det er en del motbakker, og jeg merker at jeg er i ferd med å nå Saltfjellet. I følge kartet virker det som jeg ikke er så langt unna dagens mål. Men i virkeligheten var det som en evighet ifra.

Flere ganger vurderer jeg å ta kveld, når jeg kommer forbi flotte telt-plasser. Til slutt ble jeg lei og stoppet. Tok av meg skøytene og gikk ned til Saltdalselva for å hente meg litt vann.
På tur opp igjen, oppdaget jeg markjordbær ved veien!
Var meget uventet, og jeg hadde ikke trodd de kommer så tidlig på året. Hey... vent, vi er jo i juni nå. Kanskje ikke så tidlig.
Jeg nøyde meg med å ta bilde, og lot dem være i fred.

Ifra der jeg hadde stoppet, kunne jeg se et hvitt og blått skilt. På den stod "Masternes". I følge kartet, er det stedet før Storjord, og jeg kunne lukte at jeg er nær.
Jeg skyndte meg å ta på sekken og skøytene, og kom meg videre. Til tross for mye motbakker, var motivasjonen på topp. Omsider rullet jeg på brua over Junkerdalselva, og deretter oppover til Saltdal Turistsenter.

Jeg hadde kommet fram til Storjord, til min dagsmål.
Dette hadde jeg aldri trodd da jeg våknet i dag tidlig.

Det verste er at jeg ble gjenkjent! Både av ei som jobber på senteret, og av noen som var innom. Utrolig hva som kan skje etter å ha blitt avbildet i avisa.

Jeg fikk lov til å sitte inne på kroa og skrive dette. Fikk også låne strøm til datamaskinen, slik at jeg slipper bruke opp batteriet. Jeg fikk til og med en liten pose med mel jeg kunne bruke til kveldsmaten!
En stor takk til jentene på Saltdal Turistsenter!
Kjører du forbi, så stikk innom. Det er veldig fint og trivelig der. Og de har forresten skiftet over til sommer-åpningstider (døgnåpent!).

Nå skal jeg lage meg litt mat og deretter køye.
Fant en boks med tunfisk under omorganiseringen av sekken tidligere i dag. Tenker å koke suppe av det (der kom melet inn i bildet), og endelig skal jeg spise noe som begynner å likne på "ordentlig" mat!

Hilser fra Storjord,

Willy