27. juni: Den første testen

Jeg våknet av at det dryppet ned på teltet. Det var nesten ikke til å tro! Det kan da vel ikke regne i dag også? I går så jo himmelen ganske flott ut, men det måtte selvsagt regne likevel.

Da jeg gikk ut, viste det seg at det ikke har regnet ennå. I frykt for at regnet kommer, vil jeg være litt i forkjøpet, og startet dagen tidlig.

Jeg fikk en meget brå start. Allerede etter 100m begynte stigningen. Det var ganske tungt, men opp skal jeg. Heldigvis var jeg uthvilt, så kapasiteten er på topp.

Etter å ha møtt den ene motbakken etter den andre, begynte jeg å miste motet. Dette tar jo aldri slutt! Jeg prøver å legge inn mange pauser, og finne på andre ting å tenke på.

Det kom en bil, som stoppet bak meg, og deretter kjørte sakte forbi. På en sidevei litt lenger fram, svingte den inn. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde, og trodde først at de bare bremset ned før de svingte.
Hele mysteriet ble oppklart da Arve, en tidligere lærer av meg, gikk opp til veien og vinket til meg.
Han hadde lest om meg i avisa, og siden han skulle kjøre den samme veien, håpet han å finne meg. Det gjorde han visst, og plutselig var motivasjonen min på topp igjen.

For å holde den gode motivasjonen oppe, fant jeg på å vinke til turister som kjører imot meg. De fleste smiler og vinker tilbake. Det gjør de neste stegene så mye lettere. Når neste bil kommer, vinker jeg til dem og, osv.

I går fikk jeg hjelp av ei på Saltdal Turistsenter (igjen) med å justere sekken min. Det var ganske så mange remmer og spenner, og jeg visste ikke helt hvordan jeg får det til å passe ryggen min. Jenta nevnte i en bisetning at hun liker å gå på fjellet, og da antok jeg at hun er godt vant med ryggsekker.
Jeg merker allerede nå, eller kanskje spesielt nå, at sekken sitter bedre på ryggen. Og jeg ble ikke så sliten i skuldrene, til tross for en meget tøff strekning.
Nok en gang må jeg takke de jentene på Saltdal Turistsenter.

Omsider begynte jeg å nærme meg toppen. Til min store overraskelse og irritasjon, var veien strødd med meget grov asfalt. Så grov at det ikke går an å skøyte på det.
Da jeg prøvde å rulle over asfalten, datt jeg, for første gang siden jeg gikk fra Bodø. Heldigvis hadde ikke jeg så mye fart, og slapp veldig billig unna.

Jeg måtte ta fram sandalene og gå opp. Da det begynte å flate seg ut, ble det slutt på grov-asfalten, og jeg kunne skøyte igjen. Stort sett var det ganske flatt, men svak motbakke, og noen større bakker inni mellom.

Nå er den verste biten gjort, og det er på tide med litt lunsj. For å få vann, stoppet jeg ved ei elv som krysset veien. Jeg fant under brua til å være en veldig fin rasteplass. Fikk ly for vinden, og hørte ikke noe særlig til bilene heller.

På et vis føler jeg ennå ikke at jeg har beseiret Saltfjellet. Jeg vil til veiens høyeste punkt, og den skal være merket med skilt. Også nå gjelder det å holde seg motivert, så jeg fortsatte like godt med vinkingen.
Synes faktisk etterhvert det var ganske koselig. Og ikke minst er det koselig for de som kjører. Begge parter tjener på det, ingen taper noe. Kan ikke bli bedre.

Jeg husket ikke helt hvor høyeste punkt var, men er fast bestemt på å nå det før jeg slår leir. Etter å ha gått både langt og lenge, virket det som det begynte å gå litt nedover. Jeg følte meg ganske snytt hvis de tok ned skiltene som markerte høyeste punkt. Antagelig må jeg ha gått forbi det. Jeg gikk enda litt lenger, og gikk fra Saltdal kommune til Rana kommune. Og da begynte det å skje saker og ting. Like etter jeg kom inn i Rana, fant jeg endelig veiens toppunkt. Lenger nede kunne jeg også se Polarsirkel-senteret. Så her gikk det ganske i ett.

Rett etter Polarsirkelen, begynte allerede nedstigningen. Bakken var slakk, veien var fin, og oversikten likeså. Kremen av det hele er nyasfaltert vei, som varte i flere kilometer. Kombinerer vi det med den slakke nedoverbakken, får vi drømmen av rulleskøyte-vei.

Men herligheten sluttet brått, og ble etterfulgt av veiarbeid område. Dvs de høvler opp veien og det er fortsatt noen små striper med brukbar asfalt igjen. Akkurat bred nok til at jeg kunne skøyte på dem. Ikke alltid det er slike striper, og jeg måtte rulle over både småsteiner og høvlet asfalt.
Et blodslit var det i alle fall. De har høvlet ganske langt, og jeg ble riktig så irritert etter hvert.

Strekningen videre er en blanding mellom flat vei og brå medbakke. De skarpe nedoverbakkene er nesten like ille som oppover. Jeg får rett og slett for stor fart, og må kjøre slalom for å holde farta nede. Dette er selvsagt et problem når det kommer biler, men det begynner å bli sent på kvelden, og trafikken er lav. Hvis jeg ikke har klar sikt over de neste 100 metrene av veien, tør jeg ikke å sette utfor.

Jeg tror jeg har kommet gjennom de verste bakkene nå, for det ser ganske flatt langt framover. Stedet jeg er i nå, har det morsomme navnet "Dunderland". Jeg fant meg et sted å slå opp teltet. I dag har jeg gått langt, og vant over Saltfjellet. Klokka er veldig mye, og jeg vil mest bare legge meg til å sove. Får skrive dagens referart kjapt, og heller se over og renskrive den senere.

God natt!

Willy