28. juni: Deja vu

Siden jeg skulle gå opp Saltfjellet i går, kjøpte jeg ikke med meg så mye mat. Det var litt tabbe, for jeg er så godt som tom for noe spiselig. Etter mine beregninger er jeg omtrent 2 mil fra Storforsei (som er 22km nord for Mo i Rana). Jeg må inn dit for å skaffe frokost.

Mobiltelefonen min har streiket. Den har gått som en klokke siden jeg fikk den, men nå er det plutselig full stopp.
Dvs den er ikke helt død, av og til får jeg slått den på, men tastene fungerer ikke. Jeg kan også se at noen har sendt meg meldinger, men jeg får desverre ikke lest dem!
Jeg skal besøke min Tante og Onkel på Mo, og jeg bør helst ringe og si ifra først, derfor må jeg også få ringt dem når jeg kommer til Storforsei.

Å komme seg til Storforsei viste seg å være et slit. Jeg var skrubbsulten, hadde ikke spist frokost, og føler meg ganske så slapp. De 2 milene føltes så mye, mye lenger. Følte virkelig at jeg hadde et problem. Jeg må skøyte til Storforsei for å kjøpe mat, men jeg har ikke krefter fordi jeg er sulten. Med andre ord sitter jeg i saksa.

Prøvde å haike til Storforsei, men siden jeg ikke fikk napp, og jeg ikke gadd å stå der hele dagen, bet jeg tennene sammen og presset meg videre. (Haiking er egentlig ikke lov for meg, men dette kan godt kalles en "nødstilfelle".)

På et vis følte jeg meg snytt. På tur opp Saltfjellet hadde jeg nesten bare motbakker, og nå som jeg er på tur ned, møter jeg like mange motbakker som med.
Midt i en lang motbakke, svingte jeg av til en rasteplass. Jeg måtte tenke gjennom hvordan jeg skulle gjøre dette. Uten energi, kommer jeg ikke meg videre, men på et vis har jeg ikke noe valg.

Da jeg kom på toppen av bakken, svingte det, og gikk nedover. Meget overrasket kunne jeg se skiltet hvor det stod "Storforsei". Jeg hadde sletet meg fram så lenge, og holdt på å gi opp flere ganger. Og plutselig har jeg kommet fram!
Men like plutselig kom også regnet, og jeg måtte gå inn til "sentrum".

Mat fikk jeg handlet, men i følge ekspiditøren var det ingen telefonkiosk på Storforsei. I steden for lånte jeg telefon hos noen, men brukte mitt SIM-kort, så det gikk på min regning.
Fikk altså både frokost (egentlig mer lunsj) og snakket med Tanta mi.

Imens jeg spiste, ble det oppholdsvær, og veien var tørr igjen. Jeg gikk ikke så lenge før jeg møtte fuktig vei. Det var ikke så veldig vått, så jeg kunne såvidt skøyte på det. Etter en stund ble det verre, og jeg kom til en lang motbakke. Det var til og med veiarbeid på bakken, og kombinasjonen av det hele synes jeg var så ille, at jeg tillot meg å haike opp en liten kilometer.

Like lenger fram kom jeg til Røssvoll (10km fra Mo). Dette stedet bodde jeg da jeg først kom til Norge, for vel 20 år siden. Selv om noe er forandret, husene har fått andre farger, kjenner jeg meg godt igjen. Alt så omtrent slik jeg husker det, bare at det virker så mye mindre. Det er kanskje ikke så rart. Da jeg var en liten gutt, virket alt så mye større. Nå som jeg er blitt mer voksen, er ikke alt like stort lenger, og jeg ser nå hvor lite "min verden" som 4-åring egentlig var.

Fra Røssvoll til Mo gikk det som en drøm. Det var nesten bare flatt og nedover.
Mo har forandret seg ganske mye. Men enkelte ting er fortsatt slik den var da jeg flyttet herifra. Også her kjenner jeg meg veldig godt igjen. Ting virker også mindre enn slik jeg husker dem.
Så ikke så mye til byen i dag, for jeg skøytet rett til Tante og Onkel.

Jeg fikk både dusjet, vasket klær, og ringt til Mor. Hadde lovt henne at når jeg kom fram til Tante og Onkel på Mo, skulle jeg ringe. Videre ryddet jeg i sekken, og tok ut det jeg absolutt ikke trengte. Uten å ha veid det, antok jeg at jeg tok ut omkrint 3-4kg.

Vi spiste reker og vin til kvelds, og i natt slipper jeg å ligge i telt og sovepose. For en gangs skyld sover jeg inne :)

God natt!

Willy