1. juli: Et nytt håp

For en gangs skyld regnet det ikke på morgenen. Bare det gjorde meg litt roligere. Tenkte litt på i går. Egentlig var det ikke så ille som jeg trodde. Ting er ikke så ille i det hele tatt.
Hva var det jeg slet med?
Alt kan fremdeles fikses. Hjul er forbruksvare, de skal bli slitte. Jeg må ha nye hjul før eller senere uansett.
Kulelagrene kan smøres. Har forlenget levetiden på mine gamle lagre med ganske mange måneder, så jeg må kunne blåse nytt liv i disse nesten nye lagrene også. Trenger bare noe å smøre dem med. Batteriene til PCen er flat, men den kan jo bare lades opp.
Alt kan fikses, og jeg vil prøve å få orden på ting i dag.

Jeg hadde på følelsen av at noe kommer til å skje i dag. Noe som fikk det verd å gå videre. Ting vil ordne seg, det er jeg sikker på.

Allerede da jeg holdt på å pakke sekken, kom det første tegnet. Ei gammel, tysk dame kom bort til meg med en uåpnet boks sardiner, og ba meg ta den. Jeg hadde ikke akkurat ventet noe slikt, men jeg takket henne og tok vel imot.
Egentlig ville jeg bære minst mulig mat i sekken, men siden hun tilbød meg sardinene, kunne jeg ikke si nei.

Første stopp er Vasselv, der det går an å svinge av til Brønnøy. Det ligger bare 4-5 km herifra, og forhåpenligvis er det en bensin-stasjon der. Jeg var i fin form, og strekningen ble ganske kort.

Men det var ikke noe annet enn en rasteplass der. Jeg så en bil med masse flagg på, og skjønte det var noen som solgte noe. Dessverre var det ikke mat han solgte, men suvernirer. Mye pent, men ikke noe som hjelper meg i alle fall.
Neste sted med bebyggelse er Majavatn, men det ligger flere mil lenger fram. Jeg kan ikke gå dit med tom mage.

Får jeg bare tak i litt brød nå, så har jeg jo de sardinene jeg fikk av damen tidligere i dag.
Det var en del biler som stoppet på den rasteplassen, og jeg gikk bort til en familie og spurte om jeg kunne få kjøpe litt brød hos dem.
De hadde kjørt helt fra Oslo, og hadde fremdeles litt igjen av brødet de tok med seg hjemmefra. Det begynte å bli litt gammelt, og de får ikke spist det opp, så jeg fikk de siste skivene hos dem.

Frokosten min er reddet.
Brødet var ferdig oppskåret og påsmurt, passet meg utmerket. Det smakte meget godt, og var tydelig hjemmebakt. Tror egentlig all slags brød ville ha vært godt da, men dette var virkelig godt brød.

På Majavatn håper jeg å få fikset ting. Jeg kunne høre at skøytene knirker, og det er et tegn på friksjon i kulelagrene. De har sikkert bensinstasjon på Majavatn, og der får jeg tak i fett eller olje.
Til tross for knirkingen, gled jeg ganske godt likevel. Det kan ha vært noe med veien også, for asfalten var forbløffende fin. En god del stigninger var det. Majavatn ligger omkring 300m.o.h, og jeg startet fra omkring 150m.o.h. Med andre ord må jeg opp en god del.

Jeg tok mange pauser i dag. Spesielt på de større rasteplasser der mange biler stoppet. Kom i prat med mange forskjellige mennesker på denne måten. Både gamle og unge, norske og utenlandske. Det gjorde hele greia mye mer interessent.

Etter mange små og store pauser, og en del stigninger, kom jeg fram til Majavatn. Denne gangen kom det litt brått. Jeg skøytet og skøytet, og plutselig hadde jeg kommet dit jeg skulle.
Enten hadde jeg blitt sterkere, eller så var veiene bedre. Jeg ville helst tro på det første, men det er vel heller en kombinasjon av begge deler.

Utvalget i butikken på Majavatn var ikke så stort som jeg hadde håpet på. Så det ble bare litt snacks og brus, bare for å ha noe i magen. Jeg fikk også tatt ut noe kontanter i samme slengen.
Det er ennå tidlig på kvelden, og jeg har fremdeles mer energi igjen. I dag skal jeg gjennom Nordlandsporten.

Veien mellom Majavatn og Nordlandsporten føltes latterlig kort. Folk sier at veiene i Trøndelag er så mye bedre enn i Nordland, og jeg var spent på om det stemte. Ifra Mosjøen og helt opp til Majavatn var asfalten veldig fin i alle fall.

Dessverre ble jeg litt skuffet over Trønder-asfalten. Det var fint et stykke nedover fra Nordlandsporten, men deretter ble det ganske variert. Alt ifra fint til grovt. Men ikke så ille at jeg ikke kunne skøyte. Med andre ord er mine erfaringer så langt med Trøndervei kontra Nordlandsvei er at veiene i Nordland er en smule bedre. I alle fall sør i fylket.

Jeg følte meg ganske klar til å skøyte til Namsskogan (35km fra fylkesgrensa). Selv med variert asfalt, gikk det relativt greit. Var jo en del nedstigninger også, og det hjelper litt.
Det var ikke helt som å komme meg til Majavatn, men jeg nådde Namsskogan til slutt.

Litt irritert oppdaget jeg at bare bensinstasjonen er åpent. Med andre ord fikk jeg heller ikke nå handlet "ordentlig" mat. Ble bare posesuppe og boksmat nå igjen.
Jeg tenker ikke så mye over det lenger. Bare jeg blir mett, er jeg fornøyd.

Like før jeg kom fram til Namsskogan, var det en camping-plass. Av prinsipp skøyter jeg ikke tilbake, og vil heller videre litt lenger fram. Neste camping-plass ligger omkring 15km herifra, og dette blir siste stopp for i kveld.

Veien dit var som en drøm. For det meste fin asfalt, for det meste flatt eller slakk nedover, og ikke minst lange, oversiktlige strekninger. Omsider nådde jeg Brekkvasselv uten større problemer. Hadde til og med enda litt energi til å skøyte videre, men bestemte meg for å teste ut camping-plassen.

Jeg fikk tatt meg en dusj, og det føltes som om å bli en ny person. Batteriene til både kamera og PC kunne jeg lade opp. Hadde også god tilgang på strøm, og kunne bruke den tiden jeg trengte til å skrive i dagboka for både i dag og i går.
Det var ikke mange kroner jeg måtte ut med for å slå opp teltet her, men det var absolutt verdt det.

Brekkvasselv er et lite tettsted, og jeg skal kjøpe meg ordentlig frokost i morgen. Skal også se om jeg får lagt ut nett-sidene også.

Nattaklem,
Willy