3. juli: Opp og ned, like høyt

Begynte dagen med å skrive i dagboka fra i går. Egentlig er det beste å skrive før jeg la meg, men det nest-beste er å gjøre like etter jeg stod opp. Hadde ennå ikke fått inn nye inntrykk i dag, så minnene fra i går var fremdeles ferske.

Veien herifra var heller irriterende. Her var det veldig lange bakker opp, og også lange bakker ned. Ingen av delene er spesielt heldig for meg. Trafikken kunne ha vært mindre, og det var solsteik. Det gikk kanskje tregt, men jeg kom meg framover.

Ganske uventet begynte det plutselig å regne. Veien ble såpass våt at jeg ikke turte skøyte videre. Jeg var akkurat på begynnelsen av en lengre motbakke, så da passet det fint å gå litt.
På andre siden av haugen, var det noen som solgte jordbær på en rasteplass, og jeg lot meg friste. Det var mine første bær for i år, og det var en fin oppfriskning.
Etterpå la jeg meg ned på benken og ventet veien skal bli tørr.

Å ta seg en blund nå, var kanskje ikke den beste ideen. Da jeg våknet, følte jeg meg ganske så sulten, for jeg hadde jo ikke spist noe særlig siden i går (ble ikke mett av jordbær).
I følge jordbær-jentene, måtte jeg til Kvam for å handle mat, og det er omkring 7km herifra.

Veien til Kvam var som før, opp og ned. Intet nytt.
Da jeg kom fram, var klokka så mye, og jeg var så sulten, at det ble mer en lett middag enn en frokost.

Utenfor nærbutikken, hvor jeg kokte meg mat, la jeg merke til en utvendig stikkontakt. Jeg benyttet meg av å lade opp batteriet mitt. Ja jeg vet det er litt frekt, men å lade opp batteriet fra helt tom til helt full tar omkring 1kW time. Og det koster ikke så veldig mye. Jeg ville sikkert ha fått lov om jeg spurte, men de var jo stengt da.

Som om jeg ikke hadde fått nok regn for i dag, så regnet det selvsagt igjen. Denne gangen plasket det skikkelig, og jeg måtte søke ly så sakene mine ikke ble helt gjennomvåte.

Da regnet endelig ga seg, pakket jeg skøytene inn, og gikk til fots.
Jeg måtte gå et stykke før veien ble såpass bra at jeg kunne skøyte igjen. Også nå var det mye opp- og nedoverbakker. Jeg regner med det ville bli slik helt fram til Steinkjer, og har sluttet å irritere meg over det.

Like før jeg kommer til Steinkjer, husket jeg det skulle være en lang bakke opp, etterfulgt av en lengre bakke som gikk helt ned til byen. Da jeg kom fram dit, måtte jeg nesten le litt. Den "lange" bakken var jo bare pingla i forhold til de jeg har vært gjennom på veien hit. I og med at det ikke var noe særlig trafikk, tok jeg sjansen på å rulle ned helt til byen.

Jeg tok meg en liten pause i Steinkjer før jeg skal gå et stykke til. Imens jeg satt der, bladde gjennom kartet og gjorde notater, kom en politibil. Vet ikke helt om jeg så spesielt mistenksom ut, men de pratet litt med meg. Virket som de syntes turen min var ganske festlig, og de fikk web-adressen slik at de kunne følge med meg videre.

Erfaringene fra natt-skøyting i går ga mersmak. Det var ganske mørkt nå, ikke helt bekmørkt, men betydelig mørkere enn i Nord-Norge. Veien var ganske bred, asfalten var utmerket, trafikken minimal og null vind. Passet meg helt perfekt.
Jeg prøvde derfor å komme meg så langt jeg klarer, før jeg føler meg såpass trøtt at jeg må slå leir.

Fra Steinkjer til Verdal, gikk det som en lek. Var bare en liten strekning med høvlet asfalt, og ellers hadde jeg ganske god fart.
Jeg fant meg en fin plass i en granskog like utenfor Verdal, hvor jeg satte opp teltet for kvelden.

God natt, alle sammen!
Willy