20. juli: En varm avskjed

Sist jeg dro ut av en større by (Trondheim) fikk jeg mye problemer. Denne gangen ville jeg starte litt utenfor Oslo, og tok derfor T-banen opp til Kolsås. Følte jeg har vært i Oslo litt for lenge, og at det nå var på høy tid å komme seg videre.
Mens jeg satt på toget, småregnet det litt, og jeg håpet det ikke ble slik hele dagen.

På Kolsås regnet det ikke, og det var tørt nok til bruke skøytene. Herifra trengte jeg bare rulle ned en bakke, og så var jeg på E16. Jeg fikk også sykkelvei et godt stykke, og det var jeg glad over, for trafikken var til tider ganske høy.

Til min store forundring begynte sola å skinne, og før jeg visste ordet av det ble det kjempevarmt. Det hjalp ikke spesielt mye at jeg hadde lange motbakker på den strekningen heller. Svetten rant og hele ansiktet mitt ble helt våt. Hadde aldri trodd at sola skulle skinne så kraftig i dag. Først trodde jeg det skulle regne!

Tror det måtte ha vært den varmeste dagen for meg hittil. Kanskje det ikke var så veldig varmt, men bare motbakkene som gjorde det mye verre. Jeg ble i alle fall ganske svett og måtte ta mange pauser før jeg nærmet meg toppen.

På Sollihøgda, som var omtrent der det begynte å gå nedover, regnet det. Eller dvs det regnet ikke så mye da jeg kom, men veien var så våt at jeg ikke ville skøyte videre.
Jeg tok meg en lengre pause og ventet til det ble tørrere.
Det var et stykke jeg ikke hadde sykkelvei, og å stå ned hovedveien på en våt vei, det ville ha vært en dårlig ide.

Det gikk nedover. Ganske mye nedover. E16 gikk over til å bli motorvei, men jeg kunne fortsette på gammel-veien. Kvaliteten på den gamle veien var forbløffende fin og trafikken var så lav at det ikke betydde noe. Dessuten var utsikten ganske fin, og det var rett og slett herlig å rulle på denne veien.
Veien gikk langs Tyrifjorden, den var ganske flatt, men med noen små bakker her og der.
Sola skinte fremdeles og det var fortsatt varmt.

Etter hvert måtte jeg tilbake på E16 igjen. Da var den ikke motorvei lenger og jeg hadde lov å gå på den. Heldigvis slapp jeg skøyte så mye sammen med bilene, for etter noen hundre meter kom jeg over en sykkelvei.
Sykkelveien var flott. Den gikk langs vatnet og asfalten var nesten polert.

Jeg kom over en lang og flatt strekning, med dyrket mark på begge sider. Sykkelveien fulgte meg fortsatt, og virket ikke som om den ville forlate meg med det første.
Men jeg tok feil, for plutselig svingte sykkelveien i en annen retning enn hovedveien. Jeg ante ikke hvor sykkelveien skulle, så jeg tok E16 sammen med bilene, for sikkerhets skyld.
Litt senere viste deg seg at sykkelveien tok bare en liten omvei. Jeg ble litt småsur på den, men godt å se den igjen var det også.

På Hønefoss kjøpte jeg meg litt mat hos en lokal Kebab-langer som jeg spiste hos da jeg var her sist. Åja, jeg kjøpte meg en "vegetar-kebab" (mest en salat) selvsagt.

Ut av Hønefoss gikk Rv7. Å finne den var nesten greit, men jeg fant den til slutt. Var litt spent på hvordan trafikken var, og til min store overaskelse var jeg så godt som alene på veien. Det var en eller annen bil som kom nå og da, men det gjorde ingenting. Kort sagt var det himmelsk å skøyte da.
Men det begynte å bli mørkt, og det ødela all moroa.

Det var en del strekninger der det var vått på veien. Siden det var så mørkt, kunne jeg ikke se hvor vått det var. Jeg hadde lite lyst å vaske ut kulelagrene mine allerede den første dagen ut av Oslo. Det var heller ingen vits i å sitte og vente på veien skal tørkes. Tror jeg måtte ha ventet i timesvis. Med andre ord var det tid for å finne teltplass.

Teltplassene stod ikke akkurat i kø og ventet på meg. Det var veldig mange bakker og svinger, og ingen steder å sette opp teltet. Jeg måtte gå ganske lenge før jeg fant noe som var nesten brukbar. Ikke den beste plassen jeg har sett, men antagelig bedre enn noe annet jeg kunne finne.
Den lå omkring 4-5m fra veien, og jeg ville nok høre bilene godt.
Ikke uten grunn jeg tok med meg ørepropper...

Natta!
Willy