13. juli: Den lange dagen

Klokka 3 på natta våknet jeg. Selv om jeg ikke hadde fått sovet så mange timer, følte jeg meg ganske uthvilt.
Det var stille. Veien var stille. Vinden var stille.
Perfekt.

Asfalten var ganske grov, nesten på grensen til irriterende. Det varte heldigvis ikke så lenge, for etter noen få kilometer kom jeg fram til Fåvang, og derifra kunne jeg ta gamle E6 videre.
Veien hadde nyasfalt og jeg var alene på den. De få bilene som var, kjørte på hovedveien. Jeg fikk en vei for meg selv. Min vei, bare min!

Skulle ønske denne veien var litt lengre, for plutselig ble jeg kastet tilbake til hovedveien igjen. Da ble det den samme grove asfalten og bilene som kom når det minst passet og forstyrret rytmen.
Kartet mitt hadde markert denne strekningen som motorvei, men det så ikke ut til å være det i det hele tatt. Jeg hadde ingen andre småveier jeg kunne ta, så da måtte jeg bruke hovedveien likevel.

Omkring to mil etter Fåvang lå Tretten. Veien gikk forbi stedet, og ikke gjennom. Siden det var midt på natta og alt var stengt og øde, tok jeg ikke meg bryet med å svinge innom.
Herifra begynte det gå å en del nedover.

Da det flatet seg ut, kunne jeg se ski-anleggene på Hafjell. Det var ennå et stykke før jeg kom dit, men klokka var såpass mye at jeg kanskje kunne finne noe som var åpent slik at jeg fikk kjøpt meg mat.
Da jeg nærmet meg bebyggelsen, fikk jeg sykkelvei og kom meg unna hovedveien. Her gikk E6 over til å bli motorvei, så da passet det fint å komme seg bort.

For første gang på lenge hadde jeg medvind. Den var ikke så kraftig, men det hjalp litt, og jeg kom meg fort inn til Øyer, ved foten av Hafjell. Sykkelveien gikk som vanlig gjennom byen og krøllet seg mellom husene. Jeg gikk ikke forbi noe som var åpent og hadde lite lyst å lete. Det ble altså ikke noe lengre opphold her, men jeg tok meg en liten pause litt utenfor tettstedet. Her strakk jeg ut musklene og spiste tørket frukt jeg hadde kjøpt i går.

En fordel med motorvei er at det nesten alltid er en annen vei som går parallelt. Disse småveiene er mye mindre trafikkert enn hovedveien, og det er mye greiere å skøyte på dem.
Jeg tok den gamle E6 fra Øyer, som gikk forbi Fåberg og endte opp i Lillehammer.
Denne strekningen var stort sett grei, men litt vanskelig å finne fortsettelsen på veien av og til pga dårlig skilting.

Før Lillehammer var det sykkelvei. Men den gikk omtrent bare til bygrensa, deretter ble jeg overlatt til meg selv. Jeg måtte finne veien inn til byen, og ut av byen på egen hånd.
Jeg hater å gå gjennom en by. Det var brosteiner, fortauskanter og lyskryss. Det var biler, folk og hmm... butikker. Visst på tide å kjøpe seg litt mat!

Det var blitt tidlig på formiddagen, de fleste butikkene var åpne og torg-handlerne begynte å legge ut sine varer.
Jeg fikk handlet meg mat og var klar til å lage meg et solid måltid. Men jeg var jo midt i en by, og det var litt upassende å rigge opp stormkjøkkenet. Derfor gikk jeg med handleposen i hånden og fant veien ut av Lillehammer.

Jeg måtte et stykke ut av byen før jeg fant meg en plass jeg kunne koke maten. Hadde håpet på å finne en rasteplass med benk og det hele, men nøyde meg med en busstopp. Det var en liten fortau på busstoppen, slik at jeg ikke satt i veien for bussen.
Jeg satt mellom gamle og nye E6, og det var litt gøy å se folk kjøre forbi meg på motorveien.

Den gamle E6 var fremdeles i bruk, ettersom en del folk bodde langs den veien. Derfor var den godt vedlikeholdt, og asfalten var ypperlig.
Men jeg syntes veien godt kunne ha vært litt rettere. Den gikk opp og ned, og svingte fram og tilbake. Motorveien derimot, fulgte Mjøsa, og var stort sett flatt og relativt strakt. Jeg skjønte godt hvorfor de bygde en ny vei!

Da jeg kom fram til Biri (2 mil sør for Lillehammer, omkring halvveis til Gjøvik) fikk jeg lyst på en is. Det var sol og klar himmel, lufta var ganske varm. Passet fint med en liten pause her.
Is ble det, men det ble også både jordbær og sjokolade etterpå. Litt vel mye sukker kanskje, men jeg trengte det. Og hey, jeg har jo på ferie!

Fra Biri gikk sykkelveien et lite stykke. Deretter måtte jeg inn på hovedveien. Men nå var det ikke E6 lenger, men riksvei 4. Motorvei var det heldigvis ikke, ettersom den fulgte E6 og gikk over til andre siden av Mjøsa. En del trafikk var det likevel, selv om mesteparten gikk med E6.
Etter mye strev med bilene, fikk jeg endelig en sykkelvei som gikk helt inn til Gjøvik.

Jeg hadde ikke behov for å være så lenge her, så jeg gikk mer forbi enn gjennom byen.
Gjøvik var en bakkete by. Jeg syntes opp Saltfjellet var bratt, men enkelte gater i byen var enda brattere. Hvem i all verden fikk ideen om å bygge en by midt i en stor bakke?

Før jeg tok turen videre over Raufoss til Einavatnet, hvilte jeg ut og tok meg en liten matbit.
For lenge siden hadde jeg skøytet opp den veien, og visste godt hvordan det var. Det var flere kilometer, kanskje mil, med så og si bare oppover.
Den gang slet jeg veldig med å komme meg opp, men det var som sagt lenge siden, og jeg kan ha forandret meg siden da.
Jeg var veldig spent på hvordan jeg ville takle denne strekningen, og om hvor mye bedre formen min egentlig er.

Godt forberedt og motivert prøvde jeg meg mot bakkene. De var lange og nådeløse, men jeg har da opplevd verre og skal visst være i meget god form nå.
Det første stykket var tungt, men jeg ville ikke gi meg. Jeg er i bedre form enn før, og dette skal jeg klare!

Plutselig skjedde det noe rart. Jeg hadde ganske god fart, høyere enn vanlig. Og jeg skøytet jo oppover! Forvirringen var total det ikke føles som om jeg skøytet i motbakke. Jeg var ikke sliten noen steder, hadde en herlig fart og jeg gled oppover som om det var en unnabakke.

Hadde jeg mye vind i ryggen? Det kunne ikke være. Alt så ganske stille ut. Trærne, gresset - alt stod i ro.
Jeg kunne ikke bare ha innbilt meg at det gikk oppover heller. Det har hendt før på enkelte strekninger at jeg ikke var helt sikker på om det var flatt, litt opp eller litt ned. Men her måtte det være oppover. Jeg har skøytet her før, og visste godt hvor tungt det var.

Jeg kunne ikke skjønne hva som skjedde med meg, men det var gøy og jeg kom meg fort fram. Med lyn i skøytene passerte jeg Raufoss. Det gikk fortsatt oppover, men det gjorde ikke meg noe. Jeg hadde "superkrefter" og taklet det helt utmerket. Var litt redd for å ta pauser, for ellers kan "superkreftene" forsvinne etterpå. Derfor gikk jeg så og si i ett fra Gjøvik til jeg nådde Einavatnet.

De gode kreftene var fortsatt der, selv etter en lengre pause. Det var ikke nøye lenger om jeg hadde dem eller ikke. Jeg hadde kommet meg opp dit jeg ville, og kunne like gjerne slå opp teltet når som helst. Siden jeg ennå hadde krefter, kunne jeg godt bare gå litt til.

Langs Einavatnet var veien rett og fin. Det var til og med sykkelvei der, så alt var bare som en drøm. Veien var så og si helt rett, og den var så godt som helt flatt. Og så var den lang, gikk over flere kilometer.
Slik skulle jeg ønske det kunne ha vært hele veien til Oslo!

Sykkelveien endte brått og hovedveien var en stor skuffelse i forhold. Asfalten var grov og irriterende, og det var selvsagt trafikk på veien, selv om det var seint på kvelden.
Seint på kvelden ja... nå merket jeg at jeg var både trøtt og sliten. Dagen har vært lang, men nå nærmer det seg slutten.

Jeg fant meg en nedlagt kafeteria/kiosk ved veien. Det var noen benker her, og god plass til å sette opp teltet. Siden kiosken var nedlagt, har neppe noen noe imot at jeg slår leir her.
Jeg befant meg omtrent på enden av Einavatnet, og ikke så veldig langt igjen til Oslo. Ikke noe lengere enn at jeg klarer det i løpet av morgendagen.
Men først sove!

Natta!
Willy