26. juli: Smaken av seier

Typisk regnet det på den dagen jeg skulle dra. Slik var det da jeg var på vei ut av Oslo også. Spesielt uventet var det ikke, men det var veldig fint i går kveld. Min vanlige uflaks. Likevel var jeg fast bestemt på å komme meg videre, så snart det blir tørt.

Vanskelig å si hvor lenge regnet ville holde på, så det var best å finne på noe for å få tiden til å gå. Onkelen min og jeg skulle på fisketur, men så kom jeg på at jeg ikke hadde skrevet i dagboka, og gjorde det i stedet. Han dro altså på fisketur alene.

På et vis satt ikke minnene så godt, og jeg måtte lete litt etter ordene. Det var jo bare snakk om to dager, så jeg lurte litt på hvorfor det føltes så langt unna. Jeg brukte mye mer tid på å skrive i dagboka enn jeg regnet med. Regnet ga seg etter hvert, men jeg var ennå ikke ferdig med å skrive. Siden jeg var så godt i gang, kunne jeg like gjerne gjøre meg helt ferdig før jeg dro.

Da jeg endelig ble ferdig, var jeg såpass sulten at jeg spiste middag før jeg dro. Jeg sørget for å spise meg skikkelig mett, i tilfelle det ble en lang natt. Det var seint, jeg var full av energi, og det kunne hende jeg ville gå hele natta. Best å være godt forberedt.
Jeg vinket adjø til min tante, onkel og kusine, og dro ut av Eidfjord seint på kvelden.

Det var så lenge siden regnet ga seg at alt hadde blitt ganske tørt. Jeg kunne knapt se at det hadde regnet. Forhåpenligvis ville det bli tørt hele natta. Siden jeg startet fra Bodø har jeg hatt regn nesten alle dagene, så det hadde vært fint om jeg slapp det de siste dagene før målet.

Veien var flott. Den gikk langs kysten, og var ganske flatt. Asfalten var ganske god også. Det blåste litt, men det var så svakt at jeg ikke merket hvilken vei den blåste. Temperaturen var fin. Akkurat passe kjølig. Og ikke minst var trafikken lav! Faktisk veldig lav.

Ruta mi gikk til Kinsarvik og deretter ferge over til Kvanndal. Men da jeg kom fram til Brimnes, var det så seint at jeg var i tvil om fergene gikk fremdeles. Den ferga fra Brimnes gikk omtrent hele natta, mens den fra Kinsarvik hadde tatt kvelden. Da fikk jeg to valg.
Enten skøyte til Kinsarvik, overnatte der og ta fergen over i morgen. Eller ta fergen fra Brimnes og haike gjennom den lange tunnelen (Valleviktunnelen). Tar jeg turen om Kinsarvik, slapp jeg haike (noe jeg helst ikke ville gjøre), men da kommer jeg ikke lengre enn 29km i kveld.
Tar jeg ferga fra Brimnes, må jeg haike, men kunne gå så langt jeg orket. Men da måtte jeg legge om ruta litt.

Jeg endte opp med å ta ferga fra Brimnes.
Ombord på ferga gikk jeg ned på kafeteria, men kom på at jeg glemte ta ut noe kontanter. Da brukte jeg tiden til å se gjennom kartet, planlegge litt etc.
Turen over fjorden tok mye kortere tid enn beregnet. Før jeg visste ordet av det, var vi nesten i havn. Meningen var å gå fra bil til bil og spørre om haik. De fleste som tok ferga over skulle kjøre gjennom tunnelen, så det burde ikke være vanskelig finne noen som skulle den veien. Men siden fergeturen var så kort, og jeg brukte tiden min på noe annet, rakk jeg ikke snakke med bilistene.
Skitt, tenkte jeg, får skøyte fram til tunnelen, som lå noen kilometer fra fergekaia, og prøve haike der.

Det hadde blitt helt mørkt nå, men det var ikke noe hinder for meg. Selv om det var lite lys, kunne jeg se at asfalten var nylagt. Den kjennes ganske god, og jeg kunne også såvidt lukte litt asfalt. Som veier flest på Vestlandet, gikk den både opp og ned, og svingte i begge retninger. Den førte meg helt fram til åpningen av tunnelen, og det var det som betydde noe for meg. Vallevik-tunnelen var 7,5km lang, ikke akkurat en strekning jeg ville gå gjennom med skøytene.

Så godt som alle som skal gjennom tunnelen kommer med ferga. Derfor måtte jeg vente til ferga hadde gått fram og tilbake igjen før det kom noen biler. Beklageligvis var deg ingen som stoppet, og jeg måtte vente til neste pulje.

Ventetiden var ekstremt kjedelig. Jeg leste nyheter via WAP, studerte kartet, gjorde notater. Men jeg kunne ikke få tiden til å gå. Et øyeblikk fikk jeg ideen om å bare skøyte gjennom tunnelen. Jeg ble så rastløs at jeg faktisk tok på meg sekken og begynte å gå i tunnelen. Men etter noen hundre meter tok fornuften overhånd og jeg snudde igjen. 7,5km var bra langt. Kommer jeg halvveis og ble dårlig, var det over 3,5km hver vei. Allerede etter den lille strekningen inn i tunnelen kunne jeg kjenne dårlig og lukket luft. Jeg kunne ikke tenke meg til hvordan det var lenger inne.

Etter lang venting kom neste pulje med biler. Jeg flyttet på meg og prøvde et annet ståsted denne gangen. Prøvde å gjøre meg godt synlig, uten å stikke tommelen for langt ut på veien. Likevel hjalp det ikke. Heller ikke denne gang var det noen som var i nærheten av å ville stoppe.
Nå ble jeg både frustrert og utålmodig. Jeg hadde lite lyst å bare sitte og vente og ikke gjøre noen ting. Da vurderte jeg tunnelen en gang til.

Det var veldig lite trafikk på denne tiden. Siden alle som skulle vestover kommer med ferga, ville det ta en god stund før de kommer. Lufta kunne altså ikke være så veldig dårlig. Dessuten blåste det litt, og det var trekk gjennom tunnelen. Hva var det verste som kunne skje? At jeg går tom for luft og gjynger halvveis bevisstløs midt inni tunnelen? Vel, det hadde nesten vært fint, for da måtte de forbaskete bilistene stoppe og hjelpe meg. Kanskje det var den eneste måten å få dem til å stoppe på. Jeg prøver å gå gjennom tunnelen!

Lufta var slett ikke ille. Jeg hadde trodd det skulle være kaldt der inne, men faktisk var det litt varmere enn ute, i alle fall i følge termometeret. Veien var så godt som helt flatt og asfalten var så bra som jeg kunne ha bedt om. Jeg hadde ørepropper i ørene, i tilfelle det skulle komme biler, så jeg slapp høre unødig mye støy.
Mellom hver to hundre meter eller så, var det brannsluknings-apparat og nødtelefon. På dem stod også hvor langt det var til hver ende av tunnelen. Derfor hadde jeg hele tiden fullstendig oversikt over hvor i tunnelen jeg bafant meg.
Jeg kom meg gjennom tunnelen, 7,5km, ganske helskinnet og uten større problemer.

Da var jeg inne på Granvin. Jeg fant meg en vannkran (er blitt ganske flink med å finne dem. Kan se en på 30 meters avstand.) og fikk fylt opp vannflaska. Ut av Granvin ble veien mye dårligere enn det jeg var vant med. Den var smal, asfalten var dritt (veldig grov), og den gikk så mye opp og ned at jeg skulle tro det var gjort med vilje.
Dessuten var det så mørkt at jeg nesten måtte føle meg fram. Hadde sikt omkring 20m foran meg. Deretter var det ganske svart.

Så lenge det gikk oppover, gjorde det ingenting. Men går det opp, vil det også før eller senere gå ned. Og nedover var mye verre. På grov asfalt i medbakke, da rister beina bra mye, og de kjennes ikke godt ut etterpå. Å ha en sikt på 20m hjalp ikke noe heller, for det ga veldig kort reaksjonstid. Ikke minst så ikke jeg gropene og sprekkene i veien. Det virket ikke som om den er i noe god stand, og jeg visste aldri når et hull i veien vil dukke opp. Ikke ville jeg se den heller.

Omsider kom jeg fram til Kvanndal. Her ville jeg ha kommet om jeg tok ferga fra Kinsarvik. Så nå var jeg i rute igjen. Nevnte jeg at trafikken var lav? Mellom Granvin og Kvanndal så jeg tre biler, tror jeg. Eller var det fire? Ikke mange i alle fall. Akkurat nok for meg.

Etter å ha gått et stykke, hadde jeg på følelsen av at omgivelsene så veldig pene ut. Jeg kunne ikke så noe ettersom det var så mørkt, men det virket som jeg gikk glipp av noe. Minnet meg om da jeg var på vei opp Hardangervidda. Nå skulle ikke jeg på død og liv komme meg til Bergen. Hadde poenget vært å komme meg fram, hadde jeg heller tatt fly. Jeg ville også se meg omkring, og det fikk ikke jeg da.

På neste rasteplass ville jeg sove litt. Det var en benk der, og jeg brettet ut liggerunderlaget oppå benken. Grunnen var asfaltert, så jeg kunne ikke sette opp teltet. Jeg trengte ikke si en gang til at veien var smal, og det var ikke plass til å sette opp teltet ved veien heller. Siden jeg ikke skulle sove så lenge, får jeg ligge under åpen himmel, slik som jeg gjorde en gang før. Faktisk var det ganske herlig, og jeg hadde ikke noe imot å gjenta det.

Dette kan være siste natt før jeg kommer til Bergen. Jeg kunne nesten føle at jeg er framme. Hvis alt går slik jeg ønsker, er jeg framme i morgen. Jeg er så nær nå, at det måtte skje noe meget uforutsigbart for at jeg ikke skulle klare å komme i mål. Det kunne ikke skje noe. Det måtte ikke skje. Jeg har hatt mye uflaks, men det er ingenting som kan tenkes kan skje. I morgen er jeg i Bergen. I morgen skal jeg være i Bergen!

Ha en god og kort natt!
Willy