14. juli: Psyken, ikke kroppen

Jeg var heldig med teltplassen, for bare noen hundre meter lenger fram, møtte jeg en lang, lang stigning. Det gikk oppover, bare oppover, ganske lenge, og jeg var glad jeg var uthvilt før jeg prøvde meg på den.
Lang og ekkel var den, og jeg savnet superkreftene jeg hadde i går.

Jeg hadde ikke kommet langt opp, da en bil stoppet foran meg. Ut kom en mann med kamera og ville ta bilder av meg. Det var ikke første gang folk stoppet for å snakke med meg, men ingen av dem hadde kamera i hånden. Mannen drev på med mye rart, blant annet var han freelancer for et ukeblad. (Jeg glemte selvsagt å spørre hvilket)
Vi tok en kjapp intervju - på veikanten. Jeg fikk en yoghurt i hånden, og etterpå tok vi flere bilder.
Han hadde sett mye rart, men en som gikk tur på rulleskøyter, det var noe av det sprekeste han hadde sett.

Intervjuet motiverte meg godt, og det hjalp hele veien opp den lange bakken. Jeg måtte ta ganske mange pauser, men kom omsider fram til Lygna. Her var det et veiskille, ei kro og en bensinstasjon. Jeg kjøpte meg litt mat, noe å drikke og fylte opp vannflaska mi før jeg rullet videre.

Lygna lå omtrent på toppen av haugen, for litt lenger fram begynte unnabakkene. Det var ikke snakk om noe lite unnabakke heller, men en som er på hele 7km. Heldigvis ble jeg godt varslet via skilt, slik at jeg kunne forberede meg på det.
Jeg både elsker og hater slike lange bakker. Selvsagt er det gøy å rulle ned i 40km/t, men samtidig er det også veldig farlig. For ikke å snakke om alle bilene som kjørte forbi. Hadde ikke det vært for dem, ville alt blitt mye enklere. Rundt hver sving må jeg bremse opp og være forberedt på at det kan komme en bil. Selv om det ikke er mye trafikk, bør jeg alltid holde meg på den trygge siden.

Nedoverbakken endte opp på Jaren. Derifra lå tettstedene med noen kilometers mellomrom, og jeg regnet med sykkelvei mellom dem.
Men det var for mye å håpe på, og jeg ble tvunget på hovedveien. Asfalten var ikke spesielt god, og trafikken var altfor høy.
Det var både slitsomt og irriterende å komme seg fram når det dukket opp biler på veien hele tiden. Dessuten gikk det veldig sakte ettersom jeg ofte måtte hoppe av på veikanten.

Omkring en og en halv mil fra Jaren lå Roa. Der gikk Rv4 over til å bli motorvei, og jeg kunne ta en småvei som gikk parallelt med den. Hadde håpet jeg kunne få denne veien for meg selv, men den var desverre ganske trafikkert den og. Jeg gikk ikke mange kilometer før jeg møtte bratte motbakker. Da var jeg så sliten og nedbrutt at jeg ikke klarte gå opp den bakken og måtte sette meg ned på en parkerings-lomme ved veien.

Jeg måtte ha sovnet, for ei dame vekket meg og spurte om alt var i orden. Hun så meg ligge ved veien og virket nesten livløs. Derfor stoppet hun bilen for å se om jeg trengte hjelp.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde ligget der, men jeg kunne knapt se og snakke. Fikk sagt ifra at jeg ikke var skadet, men bare sliten og måtte slappe av litt. Damen kjørte videre og jeg prøvde å sove igjen.

I tankene kunne jeg fortsatt se bilene komme imot meg. Jeg var fremdeles sliten,men klarte ikke å sove videre. I går var jeg så mye sterkere, mens i dag var jeg nesten helt uten energi. Jeg skulle ønske jeg hadde de kreftene fra i går. Men jeg kunne ikke bare sitte der, og måtte komme meg videre.

Opp den siste biten av bakken, kom jeg fram til Grua. Deretter begynte det å gå litt nedover. Jeg følte også sulten i magen og vannflaska er i ferd med å bli tom.
Da det flatet seg ut, fant jeg meg en bekk hvor jeg brettet ut sakene mine og kokte meg mat. Jeg hadde en pose gryterett liggende i sekken, og var veldig glad over å ha den der.
Tok også en telefon til broren min, Bjørn, og fortalte at ikke er langt unna Oslo. Vi ble enige om å møtes ved bygrensa, og jeg skulle ringe han igjen når jeg kommer til Nittedal.

Jeg spiste maten og fylte opp magen. Samtidig prøvde jeg å tenke gjennom hvordan jeg fikk "superkreftene" i går, og hvordan jeg kunne vekke dem fram igjen. Å tilfredstille sulten og la hodet slappe av, fant jeg ut måtte være en god start. Kreftene og energien er inni meg, en plass, jeg trengte bare å finne en måte å tappe dem ut på.

Selv om jeg akkurat hadde spist og var mett, følte jeg meg fremdeles ganske slapp, og hadde behov for litt sukker. Jeg skøytet inn til neste tettsted, Harestua, hvor jeg kjøpte meg noe godterier.
Det kunne ikke være så veldig langt igjen til Oslo, og det så ut til å være bare flatt eller nedover.

Fra Harestua gikk gamleveien enda et lite stykke før den møtte hovedveien. Da var motorveien akkurat slutt, og jeg kunne skøyte langs Rv4 igjen. Det var en del trafikk, men ikke så mye at det ble til noe stort hinder. Veien gikk, som jeg hadde håpet på, bare nedover eller rett fram. Jeg begynte også å få tilbake energien og gikk framover med stormskritt.

Ikke lenge etter gikk jeg inn i Akershus fylke og Nittedal kommune. Da kunne jeg nesten føle at jeg var i Oslo. Jeg slapp rulle på Rv4 så veldig lenge, for da jeg kom til Burås fikk jeg sykkelvei, som antagelig ville gå hele inn til Oslo. Jeg hadde ganske bra fart, og bare en liten stund etter kom jeg fram til Åneby. Her tok jeg en liten pause, og siden jeg nesten var i Nittedal, ringte jeg broren min og sa ifra hvor jeg var.
Han og kjæresten, Gina, var ute og kjørte sammen med søstra hennes, Mona. Akkurat da var de i Nittedal, og skulle kjøre imot meg og møte meg i Åneby.

Vi møttes vissnok på Åneby, men det var ikke helt Oslo for meg. Jeg ville i hvert fall gjennom bygrensa til Oslo kommune/fylke før jeg anså megselv som framme i Oslo. Bjørn og Gina tok sekken min i bilen, slik at jeg kunne få det litt lettere på slutten.
Da jeg tok av meg sekken, føltes det nesten ut som jeg ikke veide noe. Var nesten som å fly inn de siste kilometrene inn til bygrensa.

Det gikk ganske kjapp mot slutten. Hadde veldig mange slakke, fine unnabakker. Tror jeg brukte ikke noe særlig mer enn en halv time fra Åneby inn til Oslo. Da jeg passerte skiltet som ønsket meg velkommen til Oslo, ble jeg så glad at jeg måtte le. Nå har jeg Trondheim-Oslo på rulleskøyter. Og Bodø-Oslo, hvis vi tar det helt ifra starten. Hele veien, hver eneste meter, fra Trondheim til Oslo har jeg gått.

Her i Oslo skal jeg bli og slappe av i noen dager. Se over utstyret, ta en tur i byen osv. Godt var det å komme hit!

Fra Oslo,
Willy