21. juli: Maur-invasjon

Teltplassen så verre ut i mørket enn det gjorde nå. Faktisk var den ikke så ille. Jeg sov godt og våknet ganske uthvilt.
Etter mine beregninger skulle ikke jeg være så langt unna neste tettsted, Sokna. Veien dit var fine og med bare noen små bakker. Ellers var det ganske flatt. Det var ikke så langt heller, så jeg var heldig med teltplassen.

Jeg kjøpte meg noe å spise og tenkte på å skrive i dagboka. Men siden det så ut til å begynne å regne, nøyde jeg med å laste opp bildene fra kamera til PCen. Blir det regn senere, kan jeg bruke ventetiden til å skrive i dagboka da. Ingen vits å sitte nå som det er opphold. Frokosten på Sokna ble altså kort.

Turen videre gikk en del oppover. Asfalten var veldig god, og det ville ha vært en veldig grei tur, men trafikken ødela alt sammen. Det var så mye biler at jeg ofte måtte stoppe på veikanten og vente til de har kjørt.
Resultatet ble at jeg brukte mye krefter både på å bremse og starte opp. Dessuten kastet jeg bort veldig mye tid, og det gikk en god del tregere enn det egentlig skulle ha vært.

Da det flatet seg ut, kom jeg til en rasteplass. Der slo jeg meg ned for å samle sammen de tapte krefter. Jeg fikk en del kommentarer fra de andre på rasteplassen, som hadde sett skiltet på sekken min. Bare web-adressen på sekken sa kanskje ikke så mye, men "Bodø-Oslo-Bergen" var nok litt mer forståelig. Egentlig ville jeg lage begge plakatene før jeg dro fra Bodø, men fikk tid til bare den ene. Nå var jeg veldig glad over å ha begge, og det vekte tydeligvis oppsikt.

Fra rasteplassen var det flatt et stykke, før det begynte å gå nedover. Jeg kom ned til et innsjø (Krøderen) der veien gikk langs den. Som oftest når veien følger sjøen eller et vatn, betyr det flate strekninger. Det gjorde det her også. Veien var en del svingete, men hadde veldig lite bakker.

Før jeg kom fram til Noresund, opplevde jeg en litt farlig situasjon. Det kom en kø med biler imot meg, og en av dem svingte ikke unna. Bilen var så nær den hvite streken at jeg måtte helt ut på auto-vernet. Jeg skrapet opp den ene armen og ble mildt sagt forbannet. Det ble heldigvis ikke mer en et lite skrubbsår, og humøret ble nok mye mer ødelagt enn armen.
Framme på Noresund kjøpte jeg meg litt snacks og noe å drikke. Det hadde ennå ikke kommet noe regn, og sola skinte såvidt gjennom skyene.

Bilene var tette som maur. Uansett hvilken side av veien jeg gikk på, fikk jeg problemer med bilene. Av og til lurte jeg på hvor alle de kom fra, og hvor alle skulle. Jeg gikk ikke mer enn et par kilometer fra Noresund, før jeg kom på at det var søndag i dag, og alle var på vei hjem! Det var lite vits for meg å sloss om veien med bilene nå, og fant ut at jeg kunne slenge meg ned på gresset til senere i kveld. Forhåpenligvis vil trafikken bli lavere.

Først tenkte jeg å sove litt, men omkring annet hvert minutt kom det en bil som tutet forbi. Jeg skjønte ikke problemet enkelte har. Kunne ikke de la en mann ligge i gresset og hvile i fred? Greit nok at de kanskje lurte på om jeg trengte hjelp, men når jeg hadde brettet ut liggeunderlaget og lå i en fin slapp-av-stilling, da burde da folk forstå at jeg verken er skadet eller trengte hjelp. Intelligensen (eller rettere sagt; mangelen på) til enkelte overrasker ikke meg lenger!

Jeg tok fram kartet og så etter neste rasteplass. Det var merket av en omkring 15km fra der jeg stod. Med tanke på den trafikken, var 15km et godt stykke. Jeg var lettere irritert over det valget jeg måtte ta. Ikke ville jeg ligge ved veien når de var så mange som tutet da de kjørte forbi. Ei heller ville jeg skøyte på veien med den maur-trafikken.
Valget stod egentlig mellom å vente eller å komme meg videre. Da ble det plutselig mye enklere å velge.

Det gikk rimelig sakte, og det ble ganske lange kilometre. Jeg måtte ofte skifte side på veien, slik at jeg slapp vente unødig. Hele tiden tenkte jeg på hvor enkelt det egentlig ville ha vært, om jeg var alene på veien. Ganske sliten ble jeg da jeg ankom den rasteplassen. Også ganske skuffet over å være så sliten bare etter en og en halv mil. En mager trøst var at rasteplassen var ganske stor, og jeg godt kunne ha slått opp telt der.

Her kunne jeg hvile i fred, uten at enkelte tror jeg ligger og blør. Skulle gjerne ha sovet litt, men følte meg ikke trøtt lenger. Derimot følte jeg meg sulten. Da var det tid for mat. (Er det flere enn meg som har inntrykk av at jeg spiser mye?).
Jeg kokte meg en pose med gryterett jeg hadde i sekken. Skal gjøre det til vane fra nå av å ha minst en sånn pose i sekken til en hver tid.
Imens jeg spiste maten, skrev jeg i dagboka for i går.

Jeg fikk ikke fylt opp vannflaska mi på rasteplassen. Det var masse små dyr i vannet, og jeg ble skepsis. Koke mat med det vannet var greit, men å drikke den, det var heller ugreit.
Neste stoppested var Gulsvik, bare noen kilometer unna.
Her fikk jeg fylt opp flaska med rent vann, og kom i prat med en familie på tur. De hadde vært i Sverige, og var nå på vei hjem. Jeg fortalte dem om turen min, at jeg startet helt ifra Bodø, noe de først ikke trodde. De ville spandere en pølse med brød på meg, men siden jeg var vegetarianer fikk jeg en tomat og en gulrot i hånden. Dessuten fikk jeg også en pose med ris-snacks jeg kunne tygge litt på veien.
Jeg var imponert over deres gavmildhet.

Nå var det slutt på vatnet, og veien videre gikk innover over landet. Det begynte å mørkne og trafikken var mye mindre nå enn tidligere i dag. Den lille mila jeg hadde til Flå gikk akseptabelt fort. Slik skulle jeg ønske det kunne ha vært hele dagen.

Da jeg kom til Flå, var alt stengt. Til og med bensin-stasjonen var stengt. Dvs ikke absolutt alt var helt stengt. Det var fortsatt ei kro som var åpen. Som om jeg ikke hadde spist nok i dag, ville magen nå ha enda mer mat. Tanken var først å spise litt her før jeg dro videre til Nesbyen (omkring 30km herfra), men pga dårlig bemanning og manglende service på kroa, ga jeg opp. Jeg fylte bare opp vannflaska og gikk.

Før jeg helt forlot Flå, kom jeg til å tenke på den ris-snacksen jeg fikk fra folkene på Gulsvik. Ikke noe å bli mett på, men bedre enn ingenting. Jeg ble veldig glad over jeg fikk snacksen og kunne fortsette med en ikke helt tom mage.

Men nå var det blitt skikkelig mørk. Det var litt overskyet også, og jeg så omtrent ingenting. Asfalten var helt grei, men veien gikk både opp og ned, og å stå ned en bakke i mørket ville ha vært dum-dristig.
Jeg bestemte meg for å sette opp teltet og sove i noen timer før jeg fortsatte. Omtrent en kilometer utenfor Flå fant jeg en passende teltplass og stoppet her. Jeg la meg ned for å sove, og ba mobiltelefonen om å vekke meg kl 4:00. Klokka var omkring 23 da, så det ble ikke mange timer å sove på.

Ha en god og mørk natt!
Willy