24. juli: Den store kampen

Jeg våknet før telefonen vekte meg. Det var stille og kaldt. Sola hadde for lengst stått opp, og jeg kunne se hvordan det egentlig så ut. Omgivelsene var ikke så pent som jeg først hadde trodd, men nå vet jeg i det minste det. Bedre å vite at det ikke så pent ut, enn å tro at det kanskje var pent.

Strekningen videre var pent. Asfalten var akseptabel og det var så godt som ingen biler. Men det var kaldt, og jeg trengte tid til å varme opp kroppen. Selv om veien gikk langs vatnet, var den ikke så flatt som jeg trodde. Den gikk både opp og ned, og var ganske svingete.
Enkelte av bakkene var lange, og jeg var glad jeg ikke stod ned dem om natta.

Klokka 7 kom jeg fram til Haugastøl. Men det var ennå litt tidlig for dem, for de åpnet ikke før klokka 8. Trodde nesten at de serverte frokost fra kl 6, men jeg prøvde å være her klokka 7, for å være på den sikre siden. Og så åpnet de ikke før 8!
Heldigvis var dørene åpne, og jeg kunne sitte og vente i varmen.

Prisen for frokosten var litt stiv, men jeg kunne få spise til jeg ble mett. Jeg hadde ikke fått mat i hele natt, og var skrubbsulten. Aner ikke hvor mange skiver brød jeg fikk i meg, men jeg fikk fylt opp magen skikkelig.
Før jeg helt forlot Haugastøl, pusset jeg tennene og stelte meg på toalettet.

Nå var det slutt på god-asfalten. Herifra ble det grovere, samtidig som det gikk oppover. Folk hadde også begynt å våkne, for jeg var ikke alene på veien lenger. Og for første gang på lange fikk jeg medvind!
Stigningene kom litt om gangen. Inni mellom fikk jeg mange flate strekninger, og der fløy jeg nesten bare med vinden.

Enkelte steder var det så flatt, at jeg kunne se nesten en kilometer framover. Men det var ikke spesielt mye å se på der oppe. Hardangervidda var ganske øde. Landskapet var litt spesiell. Veldig mye steiner som antagelig kom med isen for mange, mange år siden. Det var lite vegetasjon og det var kaldt. Og så blåste det ganske mye. Tror vinden etter hvert skjønte at den blåste i feil retning, for nå snudde den seg og jeg fikk den imot meg i stedet.

Jeg holdt på å slite meg opp en bakke, der asfalten var ganske grov, da en turistbil stoppet og ut kom folk som ville prate litt. Det var noen tyske turister som kjørte bil med tre kajakk på taket. De var nysjerrig på hvor jeg skulle og hvor jeg kom fra. Og som vanlig ville de også ta bilder. Dette var noe jeg hadde blitt ganske vant med, men likevel fant jeg det for både gøy og motiverende.

Ennå gikk det en del oppover, og ingen tegn til toppen. Jeg hadde sett for meg at toppunktet burde ligge nær fylkesgrensa. Da jeg passerte Fagerheim, et høyfjellshotell, var jeg ikke langt unna grensen til Hordaland.
Asfalten har vært grov og irriterende de siste kilometrene, men plutselig ble den mye bedre. Ikke lenge etter asfalt-skiftet, passerte jeg grensen, og kom inn i Hordaland fylke og Eidfjord kommune. Tydeligvis hadde Eidfjord lagt inn mer penger i veiene, og det merkes!

Selv forbi fylkesgrensen, var det fortsatt ingen tegn til veien topp-punkt. Av og til lurte jeg på om jeg hadde gått forbi den. Den burde være merket, både Saltfjellet og Dovrefjell var merket, og Hardangervidda kunne ikke være noe dårligere.

Jeg møtte en lengre bakke foran meg. Den var ikke så bratt, men jeg fikk vinden imot meg, og det gjorde den mye verre. Opp den bakken, var jeg temmelig sikker måtte være veiens høyeste punkt.
Etter mye slit, kom jeg meg opp, men da fikk jeg se en like lang bakke litt lenger fram. Meget skuffet måtte jeg møte den, men denne gangen tok jeg av meg skøytene og gikk oppover.

På toppen av den bakken, var jeg helt overbevisst om at jeg ville møte enda en til. Men jeg kom fram til et vatn, og da flatet det seg ut. Jeg kunne umulig være langt unna toppen nå. Og toppen bør helst være merket på en eller annen måte! Begynner det bare å gå nedover, da ringer jeg til Veivesenet og klager!

Forbi vatnet og over en liten haug, gikk det en del nedover. Rundt der måtte være toppen. Og på veikanten, fikk jeg øye på en liten stein der det stod hvor høyt over havet vi var. Endelig! Jeg hadde nådd topp-punktet, og den steinen hadde jeg lengtet etter i timesvis. Nå var det verste gjort, og herifra ville det gå mest bare nedover.

Jeg var veldig spent på hvordan det så ut på andre siden, og kunne ikke vente med å rulle nedover. Etter en kort pause på toppen, satte jeg meg ned. De første kilometrene var meget skuffende. Jeg fikk veldig kraftig vind imot meg, som nesten holdt meg tilbake. Selv om veien gikk nedover, måtte jeg stake meg framover med stavene. Jeg hadde mer ventet meg at jeg nesten kunne bare stå i ro helt ned til Eidfjord.

Først var vinden til stor irritasjon for meg, men lenger nede, da det ble brattere, fant jeg ut at den hadde meget gode bi-effekter. Siden det blåste så mye, hjalp vinden med å bremse opp farta, slik at jeg slapp bruke bremsene for mye. Hadde det ikke vært for vinden, måtte jeg bremse opp mye mer, for ikke å få for stor fart.
Jeg hadde høy fart ned enkelte bakker, og måtte konsentrere meg om veien og bilene. Hele tiden måtte jeg ha oversikt over hvor mange biler jeg hadde imot meg, og hvor mange som kom bak meg.
Det kunne ha vært veldig moro å rulle ned. Men bakkene var for bratte, og det var masse biler. Hadde ikke det vært for bilene, ville alt vært mye lettere. På en annen side gjorde trafikken det mer interessent enn å bare rulle nedover og ikke tenke på noen ting.

Jeg kom fram til et tettsted, Goren, der jeg tok meg en pause og kjøpte meg noen boller. Folkene her snakket Hordalands-dialekt, og da gikk det opp for meg at jeg ikke var langt unna Bergen. Tross alt hadde jeg kommet meg over fra Østlandet til Vestlandet.
Litt lenger nede, kom jeg til Vøringfossen.

Jeg syntes at turen ned hit var skremmende, men fikk nesten sjokk da jeg så hvordan veien videre var. Det var bratt, meget bratt ned, og veien gikk langs fjellveggen. De hadde bygget en ny vei for bilene, og den gamle veien ble gjort om til sykkelvei.
Det måtte være den verste strekningen jeg har stått på skøyter i hele mitt liv. Antagelig blir det den verste jeg noen gang kommer til å stå, for denne tar jeg ikke en gang til!
Bremsene mine ble nesten helt utslitt da jeg kom ned. Nervene var like slitt, og jeg tenkte hvordan det kunne ha gått hvis jeg mistet kontrollen og datt ut av veien. Dette er en strekning jeg ikke vil anbefale noen å rulle ned. Den er livsfarlig og et lite feilgrep kan ende med døden.
Jeg var dum-dristig som stod ned hele veien, og jeg burde ha gått. Bare flaks at jeg kom ned helskinnet, og det er jeg både glad og stolt over.
Tenk om jeg endte turen min her? Da hadde ikke det blitt BOB8, men BONE8 (Bodø-Oslo-Nesten Eidfjord). Det sistnevnte låter jo litt nifst ut da...

Etter hvert slakket bakken, og jeg rullet ned til Øvre Eidfjord. Da var det ikke så langt igjen til Eidfjord, og jeg var heller ikke så høyt over havet. Det verste var definitivt over, men jeg følte ikke meg helt trygg før jeg er nede ved havet.

Videre gikk veien inn i tunneler, men det var ganske fine sykkelveier på utsiden. Veien gikk langs Eidfjordvatnet, og som regel når den følger et vatn, er veien ganske flatt. Det var ingen stigninger før jeg kom fram til Eidjord, bare en slakk nedoverbakke. Vel nede kunne jeg se havet, som jeg ikke hadde sett på flere dager.

Jeg har en tanke og onkel her i Eidfjord, og ville stikke innom dem før jeg dro videre. De hadde flyttet siden sist jeg var her, og jeg hadde ikke hatt så mye kontakt med dem. Den nye adressen husket jeg bare delvis, men jeg fant fram til slutt.
Jeg bestemte meg for å overnatte her i natt, og kanskje neste natt også. Det var ikke langt igjen til Bergen, og det var lenge siden jeg hadde sett tante og onkel her. Dessuten får jeg en seng å sove i, og det hadde jeg absolutt ingenting imot. :)

Natta!
Willy