27. juli: Ved veis ende

Seks om morgenen våknet jeg. Det hadde ikke regnet mens jeg sov, og jeg følte meg ganske uthvilt. Jeg kunne se mye mer nå, men det var kaldt. Kanskje ikke så veldig kaldt, ikke mens jeg var i soveposen, men straks jeg stakk armen ut, kjentes det kaldt. Lite lyst hadde jeg til å krype ut av soveposen, men jeg kunne da ikke sitte der hele dagen, så jeg måtte ut.

Det var en fin morgen. Hadde jeg gått på natta, hadde ikke jeg sett noe av dette. Tross alt var Rv7 market som turistvei, og da burde det være noe å se på. Temperaturen var egentlig ikke lav, ikke i følge termometeret, og jeg ble fort varm.

Selvsagt ble jeg varm. For veien gikk både opp og ned, og svingte seg begge veier, akkurat som i går. Ingenting hadde forandret seg over natta, med andre ord. Veien var også ganske smal. Vet ikke helt hvordan det så ut i går, ettersom det var så mørkt, men nå så jeg hvor smal veien var. En mager trøst var at asfalten i det minste var veldig fin.

Ikke lenge etter, ankom jeg Ålvik. Det var fortsatt tidlig på morgenen, så ingenting hadde åpnet. De hadde et lite senter og minst to kolonialbutikker, men jeg var jo for tidlig ute.
Jeg møtte for øvrig en eldre dame på Ålvik. Hun var ute og gikk en morgentur, da hun fikk øye på meg, og kommenterte min fremkomstmåte. Bortsett ifra en hyggelig prat, fikk jeg gode råd om strekningen videre. Dessuten nevnte hun at trafikken på denne strekningen kan være litt høy, ettersom den er en turistvei. Virket som jeg møter trafikk uansett hvilken vei jeg tar.

Veien videre fortsatte som før. Smal, opp og ned osv. Men nå merket jeg en del kraftigere trafikk. Så ut til at folk begynte å våkne nå. På et vis fant jeg strekningen for litt kjedelig. Det var fint en liten stund, deretter så jeg stort sett det samme. Lurte litt på hvordan Voss-veien var. Antagelig ikke så veldig mye bedre. Men jeg kunne ikke gå begge veiene, og måtte jo velge en av dem.

Inne i en vik, gikk det en lang og smal bru over fjorden. Det var en gammel bru, men virket likevel ganske solid. Men bredden da. Den var akkurat bred nok til at en bil kunne kjøre over. Derfor kunne bare bilene bare kjøre i den ene retningen av gangen. For å unngå kaos, satte de opp trafikklys. Første gang jeg har sett trafikklys "midt i ødemarka".

Nå var det ikke lenge til jeg kom til Norheimsund. Det var ikke så lenge til butikkene begynte å åpne heller. Hmm, eller det har vel allerede åpnet. Tiden går ganske fort når man er ute på veien.
Før jeg kom til Norheimsund, kom jeg til et annet tettsted, Øystese. Grunnen til at jeg ville til Norheimsund, var å skaffe meg frokost. Ettersom det var butikker her også, kunne jeg like gjerne handle her.

Jeg var på vei inn i byen, da en mann vinket meg inn. Han så bak på sekken min at jeg skulle til Bergen, og fortalte at lenger framme var et område med mange tunneler. Og det var ingen, eller dårlige (usikre) veier på utsiden. Han anbefalte at jeg haiker gjennom den strekningen, og tilbød meg skyss. Jeg kunne ikke takke nei, og tross alt burde jeg høre på lokal-folk.

Vi kjørte først det lille stykket inn til Norheimsund, der han fylte bensin, og jeg benyttet anledningen til å kjøpe meg frokost.
Deretter gikk veien oppover, og riktignok var det massevis av tunneler. De var veldig dårlig merket på kartet, og jeg måtte ha oversett dem. Godt var det å slippe unna dem i alle fall.

På toppen flatet det seg ut, og han fortalte at det ville bli flatt et godt stykke framover. Ganske betryggende å høre. Jeg takket mannen for skyssen, og letet etter en plass å spise maten. Siden jeg ikke kunne finne noen benker i nærheten, nøyde jeg med å sitte i busskuret.

Senere viste det seg at denne busskuret på et vis var morgenens samlingspunkt. For det stod en boks her avisene ble levert i. Derfor kom halve bygda, en etter en og hentet dagens avis. Jeg fikk etterhvert snakket med ganske mange og jeg hadde inntrykk av at det var veldig mange hyggelige folk som holdt til her. Gøy med litt selskap :)

Da jeg skulle videre, merket jeg at jeg burde ta meg en tur på toalettet. Det var jo midt på fjellet, men det var en god del hus og hytter der. Ikke spesielt fristende å springe ut i skogen, for overalt kunne jeg se bebyggelse. Jeg svingte innom en camping-plass(?) og be om å låne toalettet der. Han som drev plassen ble interessert i turen min, og vi snakket masse om det. Da jeg nevnte at jeg jobbet som kokk, sa han at han trengte en, og jeg kunne få jobbe der hos han. Men altså, det var jo midt på fjellet!

Jeg hadde håpet at det skulle gå mest nedover fra nå av, men faktisk gikk det enda litt mer opp. Det var heldigvis ikke så bratt, og veien var god. Men trafikken, den ble etter hvert ganske plagsom.

Før jeg visste ordet av det, gikk det endelig nedover. Og det gikk mye ned. Nå og da dukket det opp tunneler, og jeg tok gammelveien på utsiden. Disse veiene varierte fra dårlig til veldig dårlig, og jeg lovte meg selv hver gang at jeg ikke skulle ta dem mer. Men på et eller annet vis tok jeg alle småveiene likevel.

Jeg trodde jeg var ferdig med lange bakker da jeg kom meg ned fra Hardangervidda. Men jeg tok tydeligvis feil, og nå trengte jeg bremser. Bremsene mine var ganske tynnslitte, men jeg fant på en måte som kunne forlenge dem en liten stykke til. Ved å snu bremseklossen, kunne jeg slite ned de siste millimetrene av gummi som var igjen.
Deretter var jeg klar til å kjøre ned bakkene. Det gikk fort. Det var kontrollert. Og det var moro!

Veien gikk videre til en tunnel. Først tenkte jeg å rulle gjennom den, men så viste det seg at den var litt lang, og jeg tok en liten omvei rundt den. Veien gikk gjennom Tysse og Haga. Der tok jeg en liten pause, og kjøpte meg en is og en tomat. Det syntes jeg hadde fortjent!

Det jeg syntes jeg ikke hadde fortjent, var den elendige veien videre. Jeg tok gammelveien, og den var... tja... gammel. Den var så grov at det gjorde vondt å gå på den. Av og til skjønte jeg ikke hvorfor jeg ikke bare tok av meg skøytene og bare gikk. Jeg fikk i alle fall være alene, og det var en mager trøst. (Rart, hvem ville kjøre på denne veien frivillig?)

Da gammelveien gikk nær hovedveien, nølte ikke jeg et sekund med å hoppe over. Jeg var bare overlykkelig å slippe den grufulle veien. Skjønner ikke at de bygde så stygge veier før. Var jo kanskje en grunn til at de bygde en ny vei, hmm. Herifra flatet det seg ut. Jeg fikk også påspandert sykkelvei, men den var så dårlig at jeg kom meg fort på hovedveien igjen.

Heller ikke nå slapp jeg unna alle bakkene. For opp av ingenting kom en lang lang stigning. Jeg hadde ikke engang lyst å prøve skøyte opp den. Da tok jeg på meg skoene og gikk oppover.
Jeg trodde bakken så ond ut, men den var enda verre da jeg kom meg på den. Og veldig glad ble jeg over å gå opp den bakken!

Stigningen kunne ikke vare evig, og etter hvert begynte det å gå nedover igjen. Denne gangen håper jeg kunne rulle helt ned til Bergen. Var jo et stykke igjen da, men er jo lov å være optimistisk.
En bakke og to minutter etter at jeg har fått på meg skøytene, møtte jeg enda en stigning. De galningene kunne ikke gi seg så lett. Da var det av med skøytene og på meg sandalene igjen.

Denne gangen mente de alvor. Det gikk oppover, oppover og enda mer oppover. Lurte litt på hvor høyt over havet jeg var. Hele tiden mens jeg gikk opp, gruet jeg meg til jeg skulle ned igjen. Det ville bli enda verre. Det måtte bli verre. Kanskje jeg måtte bare gå ned også. Blir det slik resten av veien, måtte jeg bare gå da. Deprimerende tanke.

Like etter at det flatet seg ut, passerte jeg kommune-grensa, og var nå inne i Bergen kommune! Jeg kunne nesten ha endt turen her. Jeg var i Bergen kommune og det var jo på et vis i Bergen. Men hey... nei. Jeg måtte helt inn. Dette kunne ikke jeg godkjenne. Bodø-Bergen er Bodø by til Bergen by. Ikke bare kommune. Forhåpenligvis blir det bare nedover fra nå av.

Nedover fikk jeg, men ikke helt slik jeg ville ha det. Jeg ville det skulle gå nedover, men ikke rett ned! Nå hadde jeg knapt noe bremser igjen, og da jeg kom ned til Trengereid, forsvant de siste millimetrene. Jeg var nå helt uten bremser. Fra nå av ble jeg nødt til å bremse med hjulene. Hovedveien gikk inn i en tunnel, og jeg måtte ta gammelveien, gjennom Trengereid. Også her gikk det enda mer ned. Jeg måtte bare gå. Og jeg var frustrert.

Gammelveien var dårlig. Veldig dårlig. Den var smal, asfalten var elendig og den var ganske svingete. Men det var lite biler på den veien (skjønner godt hvorfor), og på hele den strekningen møtte jeg ikke mer enn fem kjørene biler. Jeg trodde at veien skulle gå langs kysten, og det gjorde den på et vis, men ganske høyt oppe. Ellers var strekningen ganske så flatt.

På veien fikk jeg se en lang bru. Da jeg først fikk øye på den, var det helt wow! Den var ganske lang, hadde flere felt, og var ganske imponerende å se på. Sikkert hverdagskost for mange, men jeg hadde aldri sett noe slikt før. Først trodde jeg skulle over den, men min vei tok en annen retning.

Da var turen kommet til litt haiking. Jeg kom fram til en lengre tunnel på omkring 2km (husker hva svarten den het). Den var sterkt trafikkert og litt lengre enn det jeg helst vil prøve å gå gjennom. Jeg fant meg en busstopp like før tunnelen og rakte ut tommelen. Siden det var så høy trafikk, burde ikke det ta lang tid før noen stopper. Dessuten skjønner sikkert folk at jeg skal gjennom tunnelen, men kunne ikke gjøre det på egen hånd.

Men nei. Etter en halv time, og utallige passerte biler, var det ikke en kjeft som engang vurderte å stoppe. Da tenkte jeg at jeg gir bilene fem minutter til, og etter det går jeg gjennom tunnelen!
Fem minutter gikk, og fremdeles ingenting. Jeg tok på meg skøytene, stappet inn øreproppene, tok på meg refleksen, men ingen stoppet.
Javel, that's it! Jeg går gjennom! Blir folk sure, så får de bare være det. Og nåde den som tuter på meg altså!

2,1km var jo ingenting, tenkte jeg. Valleviktunnelen var over tre ganger så lang, og den fikset jeg fint. Men denne gangen hadde ikke jeg tunnelen for meg selv, og det ville være adskillig dårligere luft, pga alle bilene. Heldigvis gikk det bare nedover, og det gjorde det hele mer gjennomførbar.
Jeg var litt spent på om jeg ville klare det, og hvordan jeg ville klare det. Da jeg kom meg inn i tunnelen, oppdaget jeg at det gikk en opphøyet betong-kant langs veien. Den kunne jeg godt rulle på, og da hadde ikke bilistene noe de skulle ha sagt!

Tunnelen kom jeg meg gjennom ganske smertefritt. Det var bare to tullinger som fløytet på meg, men hva så? De kunne ikke gjøre meg noe. De kunne ikke kjøre på meg om de ville engang. Noen har rett og slett bare problemer. Etter denne tunnelen var det ingenting som kan hindre meg lenger. Jeg er så godt som i Bergen nå.
Men da jeg kom ut, kom jeg på at jeg glemte min verste fiende; regnet!

Det måtte selvsagt regne akkurat nå. Nå som jeg var så nær. Jeg stod nå på Indre Arna, og fikk valget mellom å gå til Bergen Nord eller Bergen Syd. Jeg valgte Syd. Men jeg kunne ikke dra riktig ennå, og måtte søke ly for regnet. Under en veibru var det tørt, og der kunne jeg sitte.
Jeg hadde litt brød og noe pålegg fra tidligere i dag som jeg spiste.

Regnet ville ikke gi seg, men gikk mer over til sluddbyger. Siden jeg hadde en liten stigning foran meg, kunne jeg like gjerne bare gå. Da kommer jeg meg i det minste litt lenger fram. Men hey, jeg er knapt to mil ifra målet, og i forhold til den strekningen jeg hadde bak meg, var dette bare som en dråpe i havet. Nå var jeg så nær at jeg godt kunne gå til fots det siste stykket. I kveld skal jeg være i Bergen.

Veien var i tillegg høvlet. Definitivt gå-strekning, med andre ord. Et stykke lenger opp, ble det flatere, og asfalten virket nesten brukbar. Noen hundre meter lenger framme var det slutt på opphøvlet vei, og jeg vurderte situasjonen.
OK, det var regn og kulelagrene mine vil fort bli skitten om jeg skøytet nå. Men siden jeg var så nær, gjorde det på et vis ikke noe, for når jeg er framme, spiller ikke det noen rolle lenger. Jeg får ofre litt. Kulelagrene kan jeg vaske og smøre etterpå. Nå vil jeg bare inn.

Etter å ha skøytet i regnet et lite stykke, kom jeg til Espeland. Der kjøpte jeg meg litt sukker (smågodt), så jeg kunne piffe meg opp til det siste stykket, Regnet begynte å gi seg, og herifra burde jeg få sykkelvei snart. Dvs jeg fikk sykkelvei, men bare noen hundre meter. Ingenting som gikk helt inn til Bergen. Hadde på følelsen av at jeg burde ha valgt veien mot Nord i stedet. Men hvem vet, den kunne jo være enda verre.
Øh... forresten, jeg tror ikke det. Denne veien var nesten dårlig!

Det var mye flatt, og jeg ventet hele tiden på å få noen medbakker snart. Bortsett fra at veien var smal, var strekningen ganske OK. Hadde det ikke vært vått på veien, og hadde det ikke vært trafikk, kunne det ha vært en drøm å rulle her.
Medbakker fikk jeg etterhvert, men jeg fikk dem litt om gangen. Først litt ned. Deretter flatt, så enda litt mer ned. Før jeg rakk å titte i kartet, var jeg plutselig i et byområde. Etter den neste bakken, var ned nede i Nesttun. Jeg tror Nesttun er en del av Bergen by, og jeg var egentlig framme. Men et skilt, hvor det stod "Bergen" på og med et pil til høyre, plaget meg.
Nei, når jeg var så nær, så ville jeg helt inn til Bergen. Når jeg kommer fram til by-grensa, da burde jeg kunne godkjenne det.

Dermed rullet jeg videre. Egentlig ville jeg ha hatet bytrafikken. Men denne gangen brydde det meg ikke. Lurte også litt på hvorda reaksjoner folk ville få dersom de så skiltet bakk på sekken min. Men det var nesten ingen som sa noe. Bare en syklist som syklet forbi kommenterte det. Ellers var det ganske stille. Vel, ikke så nøye hva andre vet og ikke vet. Dette handler om meg, og ikke de andre.

Jeg kjente kreftene mine spredde seg innenifra og gikk helt ut i fingertuppene. Ingen steder på kroppen kjente jeg meg sliten. Ingen steder hadde jeg vondt. Jeg følte meg så sterk at det nesten kilte.
Enda jeg hadde gått langt i dag, var jeg likevel full av energi. Dette skulle jeg klare. Ingenting kan stoppe meg nå.

Strekningen var preget av mange nedoverbakker, og det hjalp på litt. Jeg visste ikke helt hvor jeg bygrensa var, eller i hvilken retning den lå. Å følge etter skiltene burde være et sikkert valg.
Jeg gikk og jeg gikk. Etter hvert hadde jeg på følelsen av at jeg allerede hadde passert bygrensa. Jeg visste ikke hvor det var, eller om det var markert på noen måte. Det endelige målet ble omdefinert til å bli Torvet.

Etter hvert ble det mer og mer brosteiner, og det tydet på at jeg var nær. Jeg kunne nesten bare ha fulgt bro-steinene, og jeg ville ha kommet fram til Torvet. For sikkerhets skyld gikk jeg etter skiltene, og de tok meg helt fram til målet. Jeg så havet, bryggen, og jeg stod på Torvet!

Jeg var framme. Det hele er over. Turen er fullført. Jeg er her i Bergen nå. Startet fra Bodø, gikk gjennom Trondheim, videre til Oslo. Og endte opp i Bergen. Det hadde ennå ikke gått opp for meg hva jeg hadde gjort.
Siden det var lørdags kveld, var det masse folk i gatene. Jeg var ikke den eneste som ikke var klar over hva jeg hadde gjennomført. Ingen andre gjorde det heller. Folk gikk fram og tilbake, og ante ingenting. Jeg kunne bare smile. Glise. For innerst inne spredde det seg en følelse av seier. Jeg klarte det!

Siden jeg startet hadde jeg opplevd mye. Det var ikke i nærheten av hva jeg først forestilte meg. Jeg har møtt mange mennesker. Mange interessente mennesker. Jeg har opplevd ting som ingen andre har opplevd. Jeg har lært mye. Jeg fikk testet meg selv. Tatt meg helt ut til grensene, og flyttet den.
Nesten ingen trodde jeg ville klare det. Veldig ofte var jeg i tvil selv om jeg ville komme fram. Alt er over nå. Jeg trosset alle hindringene, kjempet meg fram, og søkte målet.
Aldri før har jeg følt meg sterkere. Ikke bare kroppen, men psyken føles usårbar.

Jeg har forandret meg.
Denne turen forandret meg.
Forhåpenligvis ble jeg til noe bedre.

Jeg klarte det!
Willy