4. juli: Treiging

I natt sov jeg lenge. Eller rettere sagt; morgen og formiddag. Tanken var å bli mest mulig opplagt til kvelden og natta, da trafikken er lavest. Men jeg kunne ikke sove hele dagen heller, for jeg måtte jo ha noe å spise.

Nærmeste stoppested var Verdal. Jeg hadde akkurat tatt på meg skøytene, og gikk ikke mange hundre metre før jeg kom til et handlesenter. Dum som jeg var, skøytet jeg bare videre, fordi jeg ikke giddet å ta av skøytene etter en så kort tur.
Allerede etter en kilometer, merket jeg sulten i magen, og kroppen ikke var like opplagt som den pleide.
Burde jeg snu, eller skulle jeg gå helt til Levanger?

Jeg likte definitivt ikke tanken på å snu og deretter skøyte tilbake igjen. Hadde jeg gjort det, måtte jeg skøyte samme strekning 3 ganger, og det låter ikke akkurat oppmuntrende.
Det var sykkelvei fra Verdal og helt fram til Levanger. Jeg kom altså fram ganske greit, selv om det var litt bakker og magen var tom.

På første og beste kolonial-forretning kastet jeg meg inn og kjøpte meg en solid frokost. Imens jeg spiste, skrev jeg i dagboka for i går. Det var derimot ikke noe stikkontakt jeg kunne snylte strøm fra, men batteriet var full, så det var ikke noe problem.
Vet ikke helt om jeg skulle bli skremt eller imponert over meg selv, men jeg spiste 3/4 brød og drakk en hel liten melk til frokost!
Resten av maten pakket jeg i sekken og sparte det til senere.

Skøyteturen videre gikk gjennom Levanger by. Jeg kunne ikke følge E6 fordi det var motorvei, derfor tok jeg turen gjennom byen.
Levanger var for øvrig en flott og sjarmerende by, så det gjorde meg ingenting å måtte ta en liten omvei.
Veien tilbake til E6 var ikke så godt skiltet, og jeg spurte meg fram, for sikkerhets skyld.
Gleden var stor da jeg oppdaget at jeg fikk sykkelvei et stykke framover.

Sykkelveien (tror nesten jeg skal begynne å kalle det "skøytevei") gikk helt fram til Skogn, der neste bit av motorvei begynte.
På denne strekningen ble jeg plaget med en del regn. Siden kulelagrene mine allerede er ganske utvasket, og jeg ikke gadd å vente veien skal tørke, gikk jeg bare videre.

Fra Skogn gikk det en mindre vei (gammel E6?) som gikk til Åsen, der motoveien endte. Asfalt-kvaliteten på denne veien var ikke så bra, og det er tydelig at småveiene ikke er like godt vedlikeholdt som hovedveien. Til tross for mye regn, kom jeg fram til Åsen, men måtte opp en ganske lang bakke før jeg kom fram. Egentlig burde det ha ant meg, for etter stedsnavnet å bedømme, burde Åsen ligge på en ås.

Nå var det så seint på kvelden at jeg akkurat rakk å kjøpe meg en brus før bensinstasjonen stengte.
Hadde håpet at Åsen lå på toppen av åsen, men slik var det ikke, og jeg fikk en liten stigning før det gikk nedover igjen.
Bakken nedover var til gjengjeld en stor glede å rulle over. Den var ganske slakk, gikk over flere kilometer, og var nyasfaltert!
Rennet gikk helt ned til sjøen, men nyasfalten gikk heldigvis enda litt lenger.

De neste kilometrene gikk langs sjøen, og det var ganske så flatt. Jeg hadde en ganske fin solnedgang med meg, og måtte stoppe flere ganger for å ta bilder. Ikke alltid kameraet tar bildet slik øyet ser, men med diverse eksperimenteringer med instillingene, fikk jeg det til å komme nær virkeligheten. Begynner virkelig å føle at jeg har taket på dette vidunderet av fotoapparat.

Det var en ganske lang bakke som jeg hadde sett siden jeg kom ned på sjøen. Hadde ikke gledet meg spesielt til å komme dit, men før eller senere måtte jeg over den.
Den var lang. Veeeldig lang. Og det gikk bare oppover og oppover. Klokka var nesten ett på natta, men likvel var det en god del trafikk. Lurte litt på hvordan det ville ha vært her på dagen. I alle fall forstyrret trafikken oppstigningen min.
Til slutt ble jeg så sliten og irritert, at jeg tok av meg skøytene og gikk opp resten.

Fra toppen kunne jeg se det ville gå bare nedover, og da skjønte jeg at det verste var gjort.
Ganske riktig gikk det mest nedover. Faktisk helt ned til Stjørdal. Der tok jeg meg en lengre pause, og spiste resten av "frokosten" min.

Det så ut til å være en sykkelvei på 39km, fra Stjørdal og helt inn til Trondheim. Virket ganske betryggende, men i praksis funket det ikke like bra. Veien gikk på kryss og tvers gjennom Stjørdal, og det virket mer som en sightseeing-rute enn en sykkelvei.
Til tross for god skilting, "mistet" jeg sykkelveien, og kom ut tilbake til E6 igjen. Like greit det, tenkte jeg, sykkelveien finner jeg sikkert når jeg er på vei ut av byen.

Sykkelveien fant jeg, men like kronglete og vrang som før. Det viste seg at denne sykkelveien gikk langs den gamle E6. Den var i en ganske dårlig stand, og neppe så godt vedlikeholdt. Fra Hell, gikk jeg opp en lengre bakke, for å se om veien bedrer seg, slik at jeg kunne skøyte videre.
Men det så bare verre ut, og jeg vil helst ikke skøyte på en slik vei inn til Trondheim.
Bussen mellom Stjørdal og Trondheim gikk denne veien, og jeg bestemte meg for å ta den i morgen.

Det var seint på natta, men tidlig på morgenen, og det var flere timer til den første bussen går. Jeg slo opp teltet på en "nedlagt" rasteplass, og ville sove i noen timer før jeg skal ta bussen inn til Trondheim. Jeg er bare 3 mil derifra, så jeg mener jeg er så godt som framme i Trondheim.

Ha en god morgen!
Willy