12. juli: Stille før stormen

Jeg hater å stå opp med tom mage og tre mil til neste tettsted. Riktignok våknet jeg med tom mage, men det var bare noen kilometer til neste sted, Hundorp. Sykkelvei fikk jeg hele veien dit, så jeg slapp tenke på bilene.
På Hundorp kjøpte jeg meg noen rundstykker og tok meg en liten pause.

Sykkelveien som fulgte meg, krøllet seg inn mellom husene. Jeg prøvde å finne hvor den gikk ut av tettstedet, men konkluderte med at det ikke var noe sykkelvei som gikk sørover. Derfor måtte jeg rulle nedover E6 på en grov og stygg asfalt.
Imens jeg slet meg nedover, var det en (unskyld ordbruken) drittsekk som åpnet vinduet da han kjørte forbi og sa jeg må holde meg til fotgjengerfeltet. Altså, for det første så var det jeg som slet så svetten rant, mens fyren satt på ræva i bilen og ikke trengte gjøre noe annet enn å svinge unna litt. For det andre var veien ikke bare hans, men også min. Og for det tredje var det ikke noe forbasket fotgjengerfelt der!!
Det var altså nummeret før drittsekken fikk en skistav gjennom bakruta!

Den grove og irriterende asfalten gikk hele veien fram til Ringebu. Enkelte strekninger var E6 forbudt for gående og syklende, og jeg måtte ta en mindre vei som gikk parallelt. Overraskende nok var disse småveiene bedre enn hovedveien! Som bonus slapp jeg også unna trafikken, som ikke var spesielt lav på den tiden.

Like før jeg kom til Ringebu regnet det. Store, harde dråper som plasket da de traff bakken. Jeg skjønte ikke helt hvorfor det pleier å regne før jeg ankommer enkelte steder. Enda det var stekende sol, kom regnet likevel! Jeg gikk altså det siste stykket inn til Ringebu i både sol og regn, samtidig!

På Ringebu kokte jeg meg mat og snudde deretter hjulene på skøytene. De var ikke så veldig slitte, men jeg kunne se en svak slitasje på den ene siden, og snudde dem tidlig for å få det jevnet ut.
Det var sinnsykt mye mygg i området. Rundt meg svermet minst 10-15 stykker om gangen, selv om jeg klappet ned et utall av dem. Ikke nok med at de var mange, men de var også raske. Jeg visste ikke hva disse myggene levde av, men de hadde jetmotorer og fløy som fluer.
Jeg gjorde oppholdet på Ringebu kort, og kom meg fort av gårde.
(Hvorfor heter det Ringebu forresten? Det låter jo ut som et meget godt norsk ord for "telefonkiosk".)

Trafikken var irriterende mye. Det var så mye at jeg ofte måtte stoppe og vente på veikanten til kryssende biler har kjørt forbi. Jeg hater å måtte gjøre det, for jeg kastet bort både tid og krefter på det.
Jeg fant det for mest fornuftig å vente til senere i kveld.

Jeg svingte inn på en større rasteplass bare noen kilometer sør for Ringebu. Ventetiden ble brukt til å skrive i dagboka. Siden det var veldig mye turbo-mygg her også, satte jeg opp teltet og skrev videre i dagboka der. Ettersom teltet var oppe, var ikke veien til soveposen lang. Jeg la meg ned for å sove litt da jeg ble ferdig med å skrive. Vekkerklokka (mobiltelefonen) stilte jeg til klokka 3:00, for da har jeg fått sovet i noen timer, det er lite trafikk siden det er natt, og det har begynt å bli lyst igjen.

Det ble en meget kort dag i dag, både når det gjelder antall timer og kilometer. Men i morgen (i natt) skal jeg utnytte stillheten maksimalt og gå langt. Nå skal jeg hvile ut og sove i noen timer.

God natt!
Willy