10. juli: Trollets midtpunkt

Det ristet i hele teltet da jeg våknet. Vinden var så kraftig at jeg nesten var redd for at teltet skulle falle sammen. Lufta var rimelig varmt og det var ingen regn. Ganske typisk blåste vinden imot meg, og jeg fikk en dårlig følelse for dagen.

Jeg var ganske klar til å prøve ut Dovre, men forholdene var ikke spesielt gode. De små stigningene var i seg selv ikke noe problem, men siden jeg fikk vinden imot meg i tillegg, gikk jeg nesten mer bakover enn framover.
Asfalten var på en annen side veldig fin, så det var ikke en helt umulig situasjon. Så lenge asfalten er god, kan jeg godta det meste.

Mye trafikk var det også. Jeg hadde håpet de fleste som kjørte mellom Oslo og Trondheim tok turen via Østerdalen, men tydeligvis foretrakk mange veien over Dovre. Stort sett går det greit, men det er ofte irriterende å måtte stoppe og vente på bilene kjøre forbi. Det er både bortkastet tid og krefter. Skyene var mørke, og jeg er temmelig sikker på det ville regne. Vurderte også å haike flere ganger.

Da jeg tok meg en pause, ringte telefonen. Det var damen fra NRK Hordaland som ville snakke litt med meg på distriktsendingen. Intervjuet foregikk omtrent på samme måte som med Radio 3 i går. Raskt og enkelt. Men denne gangen fikk jeg i alle fall sagt litt mer.
Så langt har jeg hatt 2 avis-intervju og 2 radio-intervju. Begynner å bli ganske morsomt dette. Jeg vil ha mer! :)

Magen var ganske tom, og jeg stoppet ved en bekk og kokte meg mat. Har tabbet meg ut når det gjelder mat før, men denne gangen tok jeg med litt tørrmat fra Oppdal. Det kom neppe til å holde hele veien over Dovre, så jeg må nok finne serveringsteder underveis. På kartet var det i alle fall merket av to, og da klarer jeg meg kanskje akkurat.

Vinden var fortsatt ganske kraftig. Jeg vet ikke helt hvor langt opp jeg var kommet, eller når det virkelig begynte å stige oppover Dovre. Håpet vinden ville bli svakere når jeg kommer meg nærmere fjellet.

For det meste var det bare lette oppoverbakker. Til gjengjeld var mange av dem ganske lange. På enkelte bakker var det til og med to felter opp, og det passet meg utmerket, for da tok jeg et felt for meg selv og fikk være i fred.
Da jeg kom til brattere bakker, la jeg merke til at det ikke var noe vind lenger. Det tydet på at jeg hadde noen lange bakker foran meg, og er i ferd med å møte den tøffeste biten.
Jeg har blitt ganske glad i disse stavene, de er virkelig fine når jeg skal opp bratte bakker.

Etter mye svette og slit, kom jeg til Kongsvoll, som er et overnattigssted. De har også en kro der, og var en av de to på veien over Dovre.
Jeg holdt på å ta av meg skøytene da de holdt på å stenge kroa. Meget overrasket var jeg over at de stengte så tidlig, men de hadde åpent bare fra ett til fem. Jeg så på klokka, og den var ti over fem.
Uflaks!

Jeg kunne få litt vann før jeg fortsatte ferden. Da kom jeg i prat med de hyggelige jentene som jobbet der. De syntes jeg hadde lagt ut på en morsom tur, og jeg fortalte gledelig.
De ga meg et par rundstykker også, slik at jeg fikk litt mat i magen.
Siden vi var midt på fjellet, bodde de som jobbet her på gården. De jentene jeg snakket med, jobbet bare her om sommeren, og da var det greit å bo på jobben i en periode. Men det er andre som jobbet der fast, som gjerne bor her i lengre perioder.

Da jeg skulle til å ta på meg sekken, fikk jeg øye på en firkløver. Eller det var ikke noe firkløver men... en, to, tre, fire, fem... seks-kløver! Jeg som knapt hadde funnet en firkløver fant nå meg en sekskløver. Håper jeg blir litt mer heldig fra nå av. Siden jeg nå har en sekskløver, burde jeg da komme meg helt fram til Bergen? :)

Kongsvoll lå ikke så langt unna fylkesgrensa, og dermed ikke så langt fra toppen. Som regel går jo grensene langs fjellet, og dermed er ofte veiens høyeste punkt nær grensene.
Det flatet ut litt da jeg rullet ut av Sør-Trøndelag og inn i Oppland. Men det gikk fortsatt litt oppover, og det minnet meg litt om Saltfjellet. Jeg måtte helt til Hjerkinn før jeg nådde toppen.
Men til veiens høyeste punkt kom jeg, på rulleskøyter!
Det var ikke så ille. Syntes Saltfjellet var verre. Det kan hende jeg er i bedre form nå. Det kan være pga stavene. Samme det, jeg kom meg opp i alle fall! :)

Fra Hjerkinn var det omkring 3 mil igjen til Dombås. Jeg hadde håpet på bare nedover hele veien, men det var en bakke bare de første kilometrene. Deretter var det mest flatt utover.
Tok ikke lang tid før jeg kom til Dovregubbens Hall, et overnattingsted med ei kro, slik som Kongsvoll.
Her stengte de åtte, og jeg kom halv ni. Elendig timing nå igjen!
Heldigvis fikk jeg kjøpe meg noen vafler og et rundstykke, og det gjorde godt for magen.

Veien videre var innmari kjedelig. Alt var bare flatt og flatt. Var nesten ingenting å se på. Veien var fin, så jeg burde ikke klage. Jeg skøytet og skøytet, men alt så ganske likt ut. Dette må være den kjedeligste strekningen jeg har kommet over, så langt.

Plutselig begynte det å gå nedover. Det var ikke snakk om noe liten bakke heller. Den var temmelig bratt, så bratt at det var to kjørefelter opp. Ikke nok med at bakken var bratt, men den var også lang!
Halvveis skiftet asfalten over fra veldig fin til ikke fullt så fin. Da kjente jeg det ristet skikkelig i beina.
Det var ikke så mange biler, og jeg hadde ganske fin oversikt langt framover, så jeg kunne godt stå ned uten å bremse for mye.
Tipper jeg hadde omkring 40-50km/t. Spenningen steg, pulsen økte. Jeg holdt konsentrasjonen på veien, og kontrollerte farta av og til med bremsene.
Like før jeg kom til Dombås, var det en skarp sving. Den var nesten som en u-sving, og jeg måtte bremse ganske mye før jeg turte å rulle ned den. Jeg var ganske sliten i beina og følte nesten føttene mine skulle falle ifra meg.
Den bakken der altså, står ikke jeg ned en gang til!

Omtrent alt var stengt på Dombås nå. Men gatekjøkken var fortsatt åpent, og jeg kjøpte meg fritert rødspette med chips. Det var skikkelig godt å få fylt opp magen ordentlig.
Egentlig tenkte jeg å skøyte litt videre til jeg kom til en camping-plass, men nå var jeg så lei og sliten at jeg fant meg en camping-plass her på Dombås.
Her fikk jeg dusjet, vasket klær og ladet opp batteriene.
I morgen får jeg gang-avstand til matbutikkene, og det gleder meg!

Halvveis på min ferd,
Willy