2. juli: Stormskritt

Teltet mitt holdt nesten på å bli blåst bort med vinden. Det blåste ganske kraftig, og jeg fikk nesten problemer med å pakke sammen sakene mine.
Glad over for en gangs skyld å slippe å gå langt for å få meg frokost. Tanken var å handle på den lokale kolonial-butikken. Til min store skuffelse var den nedlagt, og det endte med bensinstasjon-mat nå igjen.

Siden jeg nå var på et tettsted, ville jeg prøve å få oppdatert web-siden. Prøvde å ringe på flere dører, men var ingen som svarte. Den første jeg fikk svar hos, hadde ikke Internet. Den andre hadde, men hun var først veldig skeptisk til å slippe fremmede inn til datamaskinen. Hun lot meg få låne maskinen hennes, og jeg fikk sendt av gårde nytt innhold til sidene.
Jeg hadde ikke så mye tid, men la merke til en del ting som ikke helt var slik de skulle, men det får jeg rette på senere.

Som sagt tidligere blåste det kraftig. Uheldigvis blåste vinden mot meg. Egentlig gjorde ikke det meg så mye. Veiene var brede og asfalten fin. Hadde likevel god fart til tross for vinden. Lurte litt på hvordan det hadde vært om jeg hadde medvind i stedet...
Asfalten varierte fra god til veldig god. Det tok ikke lang tid før jeg ankom Trones, som er 2 mil sør for der jeg overnattet.

Jeg begynner å få teket på kartlesing nå. Nå kan jeg utifra kartet se for meg i større grad hvordan veien ser ut. Om det er bakker, flate strekninger, bebyggelse etc. Trodde først det ikke skulle være så vanskelig, men jeg skjønner det bedre nå.

Det var mye sol i dag, så jeg ble litt overrasket da det brått regnet. Jeg svingte inne på en rasteplass før veien ble altfor våt. Følte jeg var litt sliten og fortsatt litt trøtt, så jeg benyttet anledningen til å ta meg en liten blund.
Da jeg våknet, var veien nesten tørr, og jeg hadde følelsen av god timing.

Strekningen videre var preget av lange opp- og nedstigninger. De var alle veldig snille, da de ikke er så bratte.
Rett nedenfor en lengre bakke, og etter en skarp sving, lå det ei bru. Den var lang og smal, og bilene kunne bare kjøre i en retning om gangen. Syntes det var litt skummelt, ettersom det var noen biler som skulle over akkurat da jeg rullet ned. Heldigvis gikk det bare bra, og møtte ingen farlige situasjoner.
Asfalten på brua var ikke bra engang, og jeg syntes det kanskje er på tide å bygge en bedre (bredere) bru.

Like etter brua, ankom jeg Harran, et mindre tettsted, 15km fra Grong. Vurderte først å lage meg middag her, men siden jeg snart er framme på Grong, kjøpte jeg meg bare noe snacks for å få fylle magen litt.

Etter Harran fikk jeg en lang oppoverbakke, som ble etterfulgt av en like lang nedover. På toppen av bakken var utsikten veldig fin. Men det var omtrent bare trær å se, så jeg tok ikke bryet med å ta bilde engang.
Veien til Grong fulgte elva Namsen, og strekningen var temmelig rett. Asfalten varierte mellom helt greit og veldig skuffende. Hadde følelsen av at føttene skulle falle ifra meg flere ganger.

Før jeg visste ordet av det, var jeg framme ved målet. Jeg må visst venne meg til å ankomme steder når jeg minst aner det, for dette er ikke første gang slikt skjer.
Første inntrykk av Grong var blått. Ganske blått. Både brua over Namsen, inn til byen, og lyktestolpene, var malt blå.

Jeg kom litt sent på kvelden, og nesten alt var stengt. Bensinstasjonen var fortsatt åpent, så jeg kunne handle litt mat.
Etter to runder gjennom butikken, fant jeg ut at jeg egentlig er ganske så lei av det begrensede utvalget i bensinstasjonene, og ville heller ha litt mer ordentlig mat.

Det endte med at jeg testet ut matlysten på kroa i stedet. De hadde egentlig sluttet å servere varm mat for kvelden, men gjorde et untak og kunne lage enkelte retter fra menyen. Jeg lot meg friste av en pizza. Siden jeg ikke spiser kjøtt, ble det fiske-pizza. Pizzaen bærer det naturlige navnet "Namsen" og er altså en lakse-pizza. Den smakte for øvrig helt nydelig. Mye mat var det også, for jeg ble stapp- mett. Og jeg er ikke akkurat kjent for å spise lite mat.

Klokka var omtrent midnatt da jeg forlot Grong. Forholdene var ganske fine; lite trafikk, passelig temperatur og vindstille. Jeg benyttet anledningen til å komme meg til Snåsavatnet.
De første kilometrene gikk som en lek. Veien var slakk og fin, og asfalten var god. Holdt en ganske bra fart til jeg kom fram til en lang bakke.

Bakken var lang. Veldig lang! Tipper den er nesten en kilometer. Og det gikk bare oppover. Jeg er glad over jeg slapp stå ned den bakken. Etter mange, mange pauser og mye slit, kom jeg endelig til toppen. Men gleden var kortvarig, for like etter ble jeg møtt av en til lang bakke. Denne var ikke like lang, men asfalten var veldig dårlig, så jeg slet mer med den siste enn den første.

På toppen lå en gjestegård. Jeg gikk tom for vann, og tenkte jeg kunne få fylle opp flaska her. Siden alt så dødt og ubemannet, var ikke håpet på topp. Døra var ulåst, men jeg hadde lite lyst å gå inn og snoke. Det kan jo virke litt mistenksom, og plutselig kunne "onkel" komme og hente meg. Jeg fant meg ei kran på utsiden jeg tappet litt vann fra.

Derifra var det mest bare flatt og nedover. Tror ikke jeg hadde en eneste stigning før jeg kom fram til Snåsavatnet. Men veien dit virket uendelig lang.
Gleden var stor da jeg fikk øye på vatnet, men følte at jeg burde ha kommet meg i seng (eh, jeg mente soveposen).
Før jeg helt kunne puste ut, måtte jeg stå ned en lengre bakke. Den var lang, bratt og svingete, og jeg er veldig glad over jeg stod ned denne på natta da det var minimalt med trafikk.

Vel nede fant jeg meg en rasteplass jeg kunne slå opp teltet. I følge skyene, virket det som det kommer til å bli sol i morgen. Jeg satte derfor opp teltet nær trærene, i håp om å ligge i skyggen når sola står opp.

Nattinatt!
Willy