5. juli: En liten seier

Da jeg fikk pakket ferdig sakene, var det omtrent et kvarter til neste buss. Likevel føltes ventetiden ganske lang, og jeg vurderte flere ganger om jeg skulle prøve skøytene inn til Trondheim. Men et godt blikk på asfalten tok bort all lysten, så det ble buss inn til byen.

Etter hvert som bussen kjørte, var det enkelte strekninger som var ganske brukbar, men så var det andre igjen som ikke var like bra. Jeg kunne sikkert ha skøytet om jeg hadde prøvd. Men jeg visste jo ikke hvordan det så ut før jeg kom meg dit. Der jeg gikk på bussen virket ikke veien så veldig lovende i alle fall.
Men skitt skitt, dette må jeg kunne godta.

Plutselig gikk det opp for meg at jeg ganske snart er i Trondheim. Jeg visste jo hvor nær jeg var, men følelsen av å være framme var ikke der. Men nå kom den ganske brått.
Jeg har skøytet så godt som hele veien fra Bodø til Trondheim. Det er 70 mil på rulleskøyter (ennå litt usikker på nøyaktig avstand). 70 mil. Vet ikke helt om det er noen andre her i landet som har gått like langt på skøyter. Det føles merkelig. Ganske utrolig.

Det regnet da jeg ankom Trondheim. Typisk. Jeg har hatt regn nesten hver dag siden jeg begynte, og visste at regnet ville følge meg og ønske meg velkommen. Jeg er ikke så nøye på det nå lenger. Jeg er i Trondheim nå, og skal være her i et par dager, så da kan det gjerne regne imens. Det eneste jeg ville nå, var å finne et sted å sette fra meg bagasjen, og få tatt meg en dusj.

For flere år siden, da jeg var på gjennomreise gjennom Trondheim, hadde Studentsamskipnaden noe billig overnatting for Interrailere og sånt. De pleide å ha det i en periode på sommeren. Jeg bare håpet på de har det fortsatt.
Studentersamfunnet lå ved en av bruene over Nidelva.

Jeg var temmelig sikker å ha funnet rett bru på kartet, og begynte å gå dit fra sentralstasjonen.
Turen gikk gjennom Midtbyen, og det minnet meg om at jeg har flere ting jeg må få gjort mens jeg er i Trondheim. Prøvde å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre i dag. Egentlig burde jeg ha skrevet ei liste, for det var visst flere ting som må ordnes.

Like før jeg kom til brua, kom et regnskyll. Jeg kunne se brua ifra der jeg søkte ly, og det er ikke langt igjen å gå. Så kom jeg til å tenke på hva om de har sluttet med den Interrail-greia. Hva gjør jeg da? Må jeg gå tilbake? Hvor ellers finner jeg billig overnatting? Det er vel turist-informasjon her i byen? Tja, jeg visste ikke helt jeg.

Hadde lite lyst å bare stå der og være engstelig, så jeg trosset regnet og gikk bare videre. Snart kunne jeg se det røde bygget. Det så ganske dødt ut. Ikke noe tegn til aktivitet av noe slag. Burde ikke de ha satt opp skilt? Du må jo fortelle turistene på et vis at det går an å overnatte der.

På taket hengte det et banner. På den stod "Trondheim Interrail Centre". Åja, det var det de kalte det for! Med andre ord arrangerer de det fortsatt. Jeg ble ganske lettet, og visste at mitt opphold her i Trondheim er reddet.

Vel inne fikk jeg både satt fra meg bagasjen og tatt meg en skikkelig dusj. Jeg var nok ganske skitten, for jeg måtte vaske meg grundig før jeg følte meg ren. Etterpå skrev jeg i dagboka, slik at den ble up-to-date.
Kom på litt senere at det var dårlig utnyttelse av tiden å sitte og skrive nå. Dette kan jeg gjøre om kvelden, men skal jeg få gjort ting i byen, må jeg gjøre det nå mens butikkene var åpne.

Siden det var fredag i dag, og i morgen er det lørdag, ville jeg prøve å få gjort mest mulig i dag. Jeg fikk tatt meg en tur i banken og tok deretter en runde for å se etter mobiltelefon og hjul.

Jeg gikk gjennom flere sports-butikker og alle hadde veldig lite utvalg i hjul. Siden jeg skulle gå en lengre tur, ville jeg ha de hjulene som er best egnet for det. I en butikk nevnte jeg om turen min, og de som jobbet i butikken fattet interesse for den. Jeg fortalte dem en god del om turen, før en annen kunde kom og virket like interessert.

Denne kunden viste seg å være en journalist i lokalavisa for Trondheim. Han ville gjerne ha et intervju med meg, og vi avtalte at vi skulle møtes i morgen. Jeg ble litt spent på dette, og syntes jeg har vært veldig heldig. Først skrev de om meg i lokalavisa for Bodø, og nå skjer det samme her i Trondheim. Dette begynte å bli gøy. Tror jeg skal kontakte avisene på de større byene jeg kommer gjennom også.
Ble verken telefon eller hjul på meg i kveld, men jeg fikk i alle fall sett på utvalget og får ta en ny runde i morgen.

Tilbake på TIRC (Trondheim InterRail Centre), tok jeg en grundig oppdatering av web-sidene. Dvs, jeg både lastet opp nytt innhold og så gjennom dem for feil. Utrolig så mange feil som lurte seg inn, og det var godt å få dem bort.
Jeg ser kun teksten, og ikke slik siden egentlig ser ut, på min bærbare. Derfor må jeg se gjennom siden når jeg laster dem opp. Ikke alltid jeg har lite god tid til det, så da blir ikke alle feil korrigert.

TIRC tar forresten bare 115,- per natt, inkludert frokost. Dessuten har de 4 PCer stående med Internet-tilkobling som er tilgjengelig for oss som er her. Passet meg helt utmerket.

Jeg fikk også endelig sjekket mail, første gang siden jeg dro fra Bodø. Ble ganske overrasket over hvor mange som sendte meg mail ang. turen. Mest kjente, men også en god del ukjente. Så det er tydelig at mange vet om turen min, og jeg antar det er en del som har vært innom web-siden også. Veldig hyggelig at folk likte prosjektet, og jeg ble veldig glad over mailene.

Takk for støtten og oppmuntringen!
Dere gjør det hele så mye mer verd å gjennomføre.
Skal prøve å svare på alle mailene, men jeg fikk ganske mange, og rakk ikke svare på alle i kveld.

Før jeg helt tok kveld, måtte jeg ut og ta en liten tur på skøytene. Siden jeg hadde skøytet hver dag i ti dager, føltes det så rart å ikke stå på skøyter i dag. Så jeg rettet på det før jeg gikk og la meg.

Willy
- endelig i Trondheim