22. juli: Blåmandag

Mobiltelefonen vekte meg kl 4 som avtalt, men da regnet det ute, og jeg sov bare videre.
Klokka 9 våknet jeg igjen, og da hadde regnet gitt seg og veien er i ferd med å tørke.
Da jeg var ferdig med å pakke sekken, har det kommet noen tørre striper på veien, men fortsatt ikke tørr nok til at jeg ville skøyte på den. Jeg tok skøytene i hånden og gikk videre.

Jeg gikk ikke så langt før jeg kom til en nedover-bakke. Veien var såpass tørr at jeg hadde omkring en halv meter å skøyte på. Siden det gikk nedover, ble fristelsen for stor, og jeg tok på meg skøytene.
På kartet var ikke det noen tettsteder før Nesbyen, og det var nesten tre mil til. Magen skrek etter mat, og jeg håpet det var noen småsteder med nærbutikk som ikke var merket av på kartet.

Etter en liten stund kom jeg til Stavn. Rv7 gikk forbi den, men en mindre vei gikk gjennom plassen. Jeg valgte den lille veien, for å se om de hadde en butikk der. Dessuten slapp jeg unna trafikken på hovedveien.
Noe butikk hadde de ikke, og meget skuffende måtte jeg fortalte plassen og komme meg tilbake på Rv7.

Et stykke fra Stavn var det et skilt som viste en sykkelvei til Nesbyen. Den virket nesten fristende, men siden den var på hele 29km, og hovedveien var omkring 20km fra Nesbyen, tenkte jeg meg om to ganger. Dessuten visste ikke jeg om den veien var asfaltert engang, og jeg ville helst slippe å gå i nesten tre mil, selv uten biler.

Jeg trengte ikke å gå så langt før jeg bil stoppet og tilbød meg skyss. Siden jeg var skrubbsulten, veien var ennå ikke helt tørt og det var fortsatt to mil igjen til Nesbyen, kunne ikke jeg takke nei.
Det var tre stykker i bilen. De hadde vært på et treff, og var nå på vei hjem til Bergen. Jeg kunne få sitte på med dem helt til Bergen, men det var var jo ikke helt slik jeg ville komme meg dit.
De satte meg av på Nesbyen, og kjørte videre.

I en av byens kolonialbutikker kjøpte jeg meg et solid måltid. Jeg lærer aldri at jeg må være forsiktig med å handle når jeg er sulten. For da ender jeg opp med å kjøpe mer enn det jeg trengte. Gjorde samme tabbe nå også, og måtte pakke resten av maten i sekken. Og som allerede kjent veier mat en del og er en unødig last på ryggen.

Fra Nesbyen var det en vei som gikk parallelt med Rv7, men på andre av Hallingdalselva. Jeg var litt i tvil om hvor denne veien startet, men etter en kjapp prat med lokalfolk fant jeg riktig vei.
Hadde ikke regnet med at veien skal være god, og det var den heller ikke. På en annen side var trafikken minimal, og jeg kunne nesten telle antall biler som kjørte forbi meg med bare fingrene.
Den lille veien var lang, og endte plutselig opp i Rv7 etter en bratt nedover-bakke.

Tilbake på Rv7 ble jeg møtt med den velkjente trafikken. Den var ikke like tett som i går, men likevel nok til at det merkes. Veien og asfalten var heldigvis veldig bra.
Meget uventet begynte en sykkelvei som gikk langs hovedveien. Må være noe av det siste stedet jeg hadde sett for meg en sykkelvei, men utrolig nok var det en her.
Gleden over å komme på sykkelveien ble kortvarig. Sekundet etter jeg satte mine hjul på den, begynte det å regne. Jeg fikk gå noen hundre meter før regnet viste at den mente alvor, og jeg måtte søke ly.

Det var et hus ikke langt unna, som hadde tak over inngangsdøra. Jeg ringte på og ba om å stå der ute til regnet ga seg. Det var ikke noe problem i det hele tatt, og jeg kunne bare sitte der.
Jeg ville utnytte ventetiden effektivt, men fant det for upassende å brette opp datamaskinen foran inngangen til noen. Det ville ha sett ut som jeg tok meg veldig godt til rette. I stedet fant jeg på å bruke tiden til å snu hjulene på skøytene.

Da det ble så tørt at jeg kunne bruke skøytene, rullet jeg videre. Sykkelveien var meget god, og den gikk helt inn til Gol. Jeg ble både overrasket og takknemlig over at de bygde sykkelvei så langt ut. Applaus for Gol kommune!

Gol var en flott plass, men som enkelte andre byer, bygde de den midt i en bakke. Fortauet var lagt med brosteiner, og bruke stavene var ikke mulig. Byen bød på flere overraskelser, for jeg fant en innvandrer-butikk! Butikken hadde et godt utvalg, og prisen var slett ikke verst. Jeg kjøpte meg nudler, agurk, eple og tørket mango. Betalte nesten ingenting for det!

Jeg slo meg ned på en benk ved en bensinstasjon, da jeg møtte en belgisk sykkel-turist. Han startet turen fra Oslo, og skulle ta en rundtur før han ender opp i Oslo og tar flyet hjem igjen.
Vi spiste sammen, jeg delte noe av maten min, og han ga noe av sitt.
Siden han kom til Norge, hadde han inntrykk av at folkene her var veldig kalde. Det var vanskelig for han å komme i kontakt med folk, og selv om han hilser, var det sjelden noen hilste tilbake. Jeg var den første som tok meg tid og pratet skikkelig med han.

Syklisten skulle overnatte på Gol, mens jeg ville videre mot Geilo. Jeg ville prøve å nå Geilo i kveld, ellers ville jeg få en veldig kort etappe i morgen. Mellom Geilo og Eidfjord var det omtrent ingen bebyggelse, og jeg vil helst ta den strekningen på en dag. Kommer jeg meg til Geilo i kveld, kan jeg overnatte der og dra videre til Eidfjord i morgen.

Planen fungerte ikke like godt i virkeligheten. Det var noe jeg glemte å tenke på; regn. Siden jeg har vært uheldig i hele dag, hvorfor skulle jeg være heldig nå?
Ekstra surt var det at det var en veldig fin sykkelvei som gikk ut av Gol. Så ut til at sykkelveien var godt utbygd i begge ender av byen. Applaus igjen for Gol kommune!
Ikke det at det var surt med sykkelvei, men det kunne ha vært veldig bra, hadde det ikke vært for regnet som ødela alt.

Jeg kunne ikke gå så veldig langt, og på en sidevei var det en bru som gikk over elva. På andre siden var det en stor og åpen plass. Der kunne jeg sette opp teltet.
Det begynte å regne skikkelig, så jeg skyndte meg å opp teltet og krøp inn. Hvis dette var min ulykkesdag, kunne jeg håpe på at i morgen blir bedre. Satte vekkeklokka til klokka 4, og håpet at denne gangen blir tørrere.

God, regnfull natt!
Willy