23. juli: Utømmelig himmel

Jeg våknet såvidt klokka 4, men regnet hadde fortsatt ikke gitt seg, og da var det bare å sove videre.
Et par timer senere våknet jeg igjen, og da hadde regnet ennå ikke blitt lei. Rundt klokka 9 bestemte jeg meg for å stå opp, selv om det fremdeles regnet.

Det virket som om det hadde regnet i ett hele natta. Teltet mitt var ikke helt total vanntett, og det drypper litt når det regner mye.
Nå regner det så mye at jeg ikke ville sitte i teltet mens det drypper på innsiden. Dessuten var det trangt og jeg visste ikke hvor lenge det ville regne. Jeg måtte søke ly et sted.

Først tenkte jeg på den brua over elva. Under den var ikke så veldig god plass, men nok til både meg og sakene mine. Jeg kunne også henge opp teltet og noe annet som måtte være vått. Var ikke akkurat drømmeplassen, men bedre enn å være i teltet. Jeg begynte så smått å flytte over sakene fra teltet til brua, da jeg ombestemte meg, og ville finne et bedre sted.

Jeg kom meg på hovedveien og gikk videre et stykke. Omkring 50 meter lenger bort, fikk jeg øye på et flott skur. Den var rimelig stor, var høyt under taket og ganske åpent. Virket nesten helt perfekt.
Skuret lå i et område som så ut som et lagerplass. Det virket ganske stille og forlatt. Siden det ikke var noen å spørre om lov, tok jeg like godt friheten til å bruke skuret som ly for regnet. Om det skulle komme noen, ville de neppe ha noe imot det.
Jeg hentet resten av sakene og hang opp det som var vått.

Plassen så ut til å tilhøre Oslo Energi. Mye av det som stod der var merket med deres navn, og etter utstyret å bedømme, kunne det godt ha tilhørt Oslo Energi.
Det fikk meg til å tenke på strøm.
Og sannelig fant jeg en stikkontakt. Forresten ikke bare en, men flere. Jeg gliste da jeg oppdaget at det var strøm i kontaktene. Da var det bare å plugge inn telefonen, kamera og PC.

Siden jeg hadde strøm, og jeg måtte vente på regnet, var det en perfekt tid til å skrive i dagboka. Jeg hadde ikke skrevet på to dager, men hadde massevis med tid nå. Regnet så ut til å aldri ta slutt, og da var det best å utnytte ventetiden og finne på noe å gjøre.

Enkelte ganger måtte regnet ta pause og det ble oppholdsvær. Det kunne vare i nesten en time, før det nesten ble tørt, da det igjen begynte å regne. I noen få øyeblikk kunne jeg også se sola, men håpet ble fort skylt ned av regnet. Selv om jeg hadde ting å gjøre, virket ventetiden uendelig lang. Jeg kunne ikke skjønne at det skulle være plass til så mye vann der oppe. Hvor tar dem det ifra?

Etter hvert som timene gikk ble jeg sulten. Det var ikke all verden av mat jeg hadde i sekken, men en pakke med nudler var nok til å holde kroppen gående en liten stund til. Jeg hadde både tak og strøm, og det var nesten for mye å forvente seg vann også. Det var ikke vann i krana slik jeg hadde håpet på, men elva var ikke så langt unna, og det var det massevis av vann. Jeg fikk kokt meg litt mat og stoppet sytingen i magen.

Klokka var rundt seks på kvelden da jeg ble ganske rastløs. Dagboka var oppdatert. Bildene sortert og rensket. Sakene mine var tørre. Men veien var fortsatt litt våt. Regnet ga seg for en time siden, og skyene var nesten helt hvite. Jeg følte at nå var tiden til å forlate redet.
Det kunne begynne å regne igjen. Men den sjansen ville jeg ta, og alt annet var bedre enn å bare sitte og ikke gjøre noen ting.

På veien var det noen tørre striper på asfalten. De var ikke mer enn 10-15cm brede, altfor lite til å skøyte på. Jeg var uthvilt, sekken føltes lett og det var veldig godt å bare gå et stykke.
Veien ble etter hvert tørrere, og jeg kunne driste meg til å bruke skøytene. For en time siden hadde ikke jeg trodd at jeg skulle få skøytet i dag. Jeg var full av energi, men det var seint på kvelden og jeg visste at jeg ikke kommer meg langt før det blir mørkt.

Et lite stykke lenger fram lå Torpo. Hovedveien gikk forbi den, men en mindre vei med en sykkelvei gikk gjennom. Jeg tok som vanlig sykkelveien, selv om den er litt lengere.
Jeg hadde håpet på å kjøpe meg noe mat her, men nærbutikken stengte ganske tidlig (17.00). Siden det eneste av min interesse her var stengt, hadde jeg ingen grunn til å være her, og dro bare videre.

Neste sted var Ål. Det lå omkring en mil fra Torpo, og midt mellom Gol og Geilo. Veien dit var ganske OK. Ikke spesielt dårlig, men ikke spesielt god heller. Jeg hadde ventet meg en del stigninger, men så langt var det ganske flatt. Dvs det var noen bakker opp, men de ble etterfulgt av en nedoverbakke etterpå.

Halv ni kom jeg fram til Ål, men butikkene der stengte selvsagt åtte. De hadde i det minste to bensinstasjoner som var åpne, så jeg ble ikke helt totalt utestengt. Jeg var ikke så veldig sulten, og nøyde meg med en fyrstekake og noe å drikke. Er det flere som har lagt merke til at de tre første ingrediensene i fyrstekake er sukker, mel og margarin - nevnt i den rekkefølgen? Med andre ord er det nødt til å være mye energi i de kakene.

Mens jeg satt og spiste kaka mi, kom det en kar som fortalte han hadde lest om meg i Avisa Nordland. Opprinnelig var han fra Ål, men bodde for tiden i Bodø. Jeg husket det var en som sendte meg en mail om at det er en plass mellom Gol og Geilo som heter Ål, og det var der han kom ifra. Og sannelig var det han jeg møtte nå! Det var et morsomt sammentreff, og jeg fant det for meget festlig.
Før jeg forlot Ål, ga han meg noen råd om terrenget videre, og da kunne jeg forberede meg bedre.

Ut av Ål hadde jeg sykkelvei et godt stykke, akkurat som på Gol. Vei-kvaliteten var helt ypperlig, og siden den gikk langs et vatn, var det så godt som helt flatt. Landskapet var nydelig og trafikken ikke spesielt plagsomt. Ingenting å klage på, og forholdene var helt perfekte.

Da jeg kom inn i Hol kommune, begynte alvoret. Jeg fikk servert kraftige stigninger som var merket med skilt. Vannflaska var full da jeg forlot Ål, men den ble fort tømt på vei opp til Hol.
Da jeg endelig kom meg opp, hadde jeg bare en kvart flaske igjen. Ganske skuffet ble jeg over å ikke finne noen steder jeg kunne fylle på vann. Jeg hadde litt igjen i flaska, og det kunne holde til Geilo.

På vei ut av Hol, var det en bil som stoppet foran meg. Det var en kar jeg kom i prat med på Hønefoss, da jeg var der sammen med min bror og hans kjæreste. Litt morsomt at folk kjente meg igjen, og at vi møttes igjen her. I dag var visst dagen for spesielle sammentreff!

Jeg gikk ikke mange meter før jeg kom til en bratt og lang bakke. Den var så ille at jeg tok av meg skøytene og gikk oppover. Ettersom jeg hadde hendene frie, kunne jeg sjekke meldinger på mobilen. Sjekket samtidig været og nyhetene.
Bakken var uhorvelig lang og tung. Denne gangen har jeg lært at det er mye lettere å gå opp de verste bakkene, og det tar like lang tid som med skøyter.

Vel på toppen av bakken flatet det seg ut litt, og det var tid for å skøyte igjen. Helt flat var det ikke, for det gikk enda litt lenger opp. Geilo skulle ligge ganske høyt over havet, og disse var de stigningene jeg hadde ventet meg. Trodde de skulle komme tidligere, ved Gol eller Ål, men møtte dem først ikke før nå.

Det hadde blitt helt mørkt nå, og jeg kunne ikke se så veldig mye. Siden det var bare oppover nå, gjorde det ingenting. Hadde vært mye verre om jeg skulle stå ned Hardangervidda uten å se noe.

Omsider kom jeg til Geilo, men da var det midt på natta og alt var stengt. De hadde ingen døgnåpne bensinstasjoner, men jeg fikk meg vann i alle fall. Mange bensinstasjoner har vannkran ved luftpumpene, så vann får man tak i selv om alt er stengt.

Til tross for alle stigningene opp til Geilo, hadde jeg fortsatt masse energi, og følte for å gå videre enda litt til. Jeg ville i alle fall opp på Hardangervidda til det flater seg ut. Trafikken var minimal og veiene var gode. Det eneste jeg savnet, var å kunne se litt, men det får være noe jeg måtte gi avkall på.

Jeg hadde håpet at det verste var gjort da jeg kom fram til Geilo, men fortsatt gikk det mye oppover. Det var ikke så bratt, så jeg godt kunne bruke skøytene. Men flere ganger vurderte jeg å skifte over til sko.
Omsider kom jeg til et stort vatn, og da ble veien også flatere.

Det var et lite sted der oppe, kalt Ustaoset, som lå 1001m over havet. Da skjønte jeg at jeg var kommet ganske høyt opp. I følge diverse kilder, lå toppen av Hardangervidda på omkring 1200m over havet. Det var altså ennå litt igjen til jeg kom meg opp dit.

Jeg kunne godt ha skøytet hele natta, men jeg så jo ingenting. Litt dumt å slite seg opp på fjellet og ikke fått sett noen ting. Det virket så veldig bortkastet. Jeg hadde på følelsen av at det så veldig pent ut her, og det ville jeg ha gått glipp av.
Jeg bestemte meg for å legge meg ned og sove i noen timer.

Siden jeg skulle bare sove en liten stund, til det ble lyst, orket ikke jeg sette opp teltet. Jeg brettet bare ut liggerunderlaget og soveposen, og la meg til å sove under åpen himmel. Det var litt kaldt i lufta, bare 9 grader, men det var varmt under soveposen. Jeg var forbløffet over at en så tynn og lett sovepose kunne varme så mye.
Vekkerklokka satte jeg til kl 6. Da får jeg sovet i tre timer. Forhåpenligvis burde sola ha stått opp på den tiden.

God natt!
Willy